Medisin

Livet er ikke bare-bare. Ikke for noen, ei heller for meg. Men jeg har mine medikamenter som hjelper meg på vei. 

Noen i pilleform. 

Men de viktigste, de handler om tur. Om frisk luft, sekk på ryggen, og fjell så langt øyet kan se. 

Forrige helg fikk jeg blant annet endelig gått den berømte Besseggen, selveste E6’n i Jotunheimen. Jeg kan forstå at mange går den. En relativt lett tur, med fantastisk utsikt. I allefall så lenge været er så bra som det var da jeg trasket over der. 

Se – så fint! Akkurat sånn så det ut:  

 

Og nå er jeg på vei til fjells igjen. 

Hit:  

 
Og hit:  

 
Hhv. Romsdalseggen og Trollveggen-massivet. Det skal regne katter og hunder, men vi skal nok få noen fine turer likevel. Målet er at alle i allefall overlever. Blir så mye styr for DNT om jeg, som turleder, driter meg ut sånn skikkelig. Så det får vi unngå. Bra blir det uansett. Fjellet er alltid bra! 

Advertisements

Engasjement

Det motsatte av å være deprimert, er ikke å være glad. I allefall ikke for meg.

Det motsatte av å være deprimert er, for meg, å være engasjert. Det være seg i skole, jobb, venner, familie, politikk, samfunn, etc. Under depressive perioder forsvinner dette. Jeg gir blaffen, mer eller mindre i alt. Om jeg blir overkjørt av en bil eller ikke, om verden kollapser i morgen, om jeg mister alle venner, om jeg noen gang vil få en fremtid med jobb og familie. Jeg gir faen. Og handler stort sett deretter.

Det kan være jeg blir uforsiktig i trafikken. Tar sjanser. Gir blaffen i om jeg spiser eller ikke, om jeg bruker alle pengene mine på drit, om jeg sover eller ei. Jeg isolerer meg stort sett mest mulig, og vil helst ikke ha noe å gjøre med noen.

Og jeg tenker på døden. Jeg leser dødsannonser i avisene, og lurer på hvordan de gikk ut av denne verden. Særlig dersom det ser ut til at noen har tatt livet sitt. Jeg kan bli misunnelig. På at vedkommende turte. Jeg kan gruble på hvordan han eller hun gjorde det, om det var planlagt eller ikke. Jeg kan tenke på de som sitter igjen, om de klarer å gå videre. For kan de, så kan vel mine?

Det kan hende jeg leser meg opp på metoder. På hvor høye doser av ulike typer medikamenter som skal til. Hvor lang tid det må gå for at ingen skal kunne redde meg.

Jeg har nøye vurdert mange andre muligheter også, som jeg ikke vil gå videre inn på her. Det finnes alltids folk som leter etter metoder og “gode idéer”. Jeg vil ikke plante noen nye frø. Det holder i grunn å skrive ned disse tankene her på internettet. Bare dét er jo i overkant kraftig kost for mange.

Men tilbake til engasjement. For meg er nemlig dét det beste antidepressive middelet jeg kan ta (og jeg har forsøkt noen typer – tro meg!). Engasjement gir meg livslyst og mening.

Jeg var et stykke på vei down that road for litt siden.
Jeg kjenner det jo så godt igjen. Likegyldigheten siger inn, søvnen blir dårligere, hverdagen fortoner seg kaotisk, og jeg føler meg utmattet både i kropp og hode. Tanker om døden trenger seg på. Det blir en trøst at det tross alt er en vei ut av alt dette.

Men altså. Flere ting fikk meg tilbake på rett spor – igjen. Back on track, på godt norsk.

1. Jeg var på et møte i DNT. Holdt på å bli hjemme under dyna, men tvang meg avgårde. Heldigvis. Det vekket meg litt til live igjen. Jeg følte meg nyttig og verdifull. Noen ønsket mine meninger om ulike ting. Jeg var ikke ubetydelig.

2. En god venninne sliter veldig om dagen. Spiseforstyrrelsen tok nesten livet av henne – igjen. Det har vekket et sinne i meg. Denne sykdommen gjør meg forbanna! Det gjør meg forbanna at hun, ei utrolig flott jente, skal være så slem mot seg selv. Jeg har besøkt henne og hjulpet litt til med ting og tang, noe hun setter utrolig stor pris på. Det gjør at jeg føler meg viktig for noen. Betydningsfull.

3. En annen god venninne har tråkket over noe så inni granskauen. Det gjør meg også engasjert. En ting er at jeg synes synd på henne, noe annet er at jeg tenker fag. Jeg blir nyskjerrig på hvilke strukturer i foten hennes som er ødelagt, og evt. i hvilken grad. Lurer veldig på hvordan ting ser ut inni der akkurat nå. På hvordan et MR-bilde ville sett ut. Tankene vandrer videre til hvordan den (foten altså) skal bli bra igjen raskest mulig. Opptrening og behandling – hva vil være best, og hvorfor? En sak fremtidige fysio-Thea vil følge med på og kanskje bidra med. Tjohoo!
Alle disse tingene gjør meg engasjert. Det trekker meg ut av min egen depressive boble og får meg til å åpne øynene og rette blikket utover. Jeg husker igjen på hva som er viktig for meg. Hva jeg trenger og bør gjøre i slike perioder. Så jeg forsøker å unngå å isolere meg. Jeg har satt meg opp som turleder flere helger utover høsten, selv om jeg kanskje akkurat nå ikke har så lyst. Det blir bra bare jeg kommer meg avgårde, det vet jeg jo.

Dessuten har jeg fått litt ekstra oppfølging på DPS. Behandleren min der oppfatter faresignalene, og tar de på alvor. Jeg kan ikke få uttrykt nok hvor mye det betyr for meg. Selv om jeg føler meg fryktelig utilpass og til bry der og da.

I timene har vi snakket om ukeplaner og matplaner. Struktur. Ha en plan, noe å se frem til. Få nok søvn, gjøre ting som er bra for meg. Små, men viktige ting. Jeg får lekser, og, som den pliktoppfyllende jenta jeg tross alt er, gjør jeg dem. Tørr jo ikke noe annet. Noen ganger er det altså greit å være flink pike.

Så jeg er på vei opp igjen. Jeg er engasjert 🙂

Nå lurer jeg på, kjære leser: Hva gjør DEG engasjert?

Å føle seg tjukk

Hva kommer det egentlig av?

Hvorfor føler jeg meg så forbanne tjukk om dagen, når jeg vet at jeg rent objektivt sett absolutt ikke er det?

Hvorfor takler jeg så himla dårlig de myke områdene på kroppen min?

Hvorfor er jeg bombesikker på at jeg nå ser enorm ut, nå som jeg veier bitte litt mer enn i våres?

Hvorfor tenker jeg hele tiden på at alt ville blitt så himla mye bedre bare jeg ble litt tynnere igjen?

Det er litt kaotisk på matfronten for tiden. Jeg rives og slites mellom sykdommen og det friske. Heldigvis er den friske delen av meg ganske sterk. Men ikke sterkere enn at jeg føler jeg står på stedet hvil, og ikke kommer noen vei om dagen. Jeg spiser, av og til mye, av og til lite. Jeg kaster opp nesten daglig, jeg trener av og til selv om jeg ikke egentlig har lyst. Kampen er rimelig jevn. Men jeg er så fordømt sliten og lei av å måtte kjempe hele tiden. Hvorfor kan ikke bare én av konkurrentene dø..? Helst den syke, selvsagt. Det er jo dét jeg egentlig vil. Bli HELT frisk og slippe å dette evigvarende kjipe forholdet til kropp og mat. Jeg vil kunne gi f… og føle meg fri! Ikke bare late som, og kaaaanskje klare det noen minutter/timer her og der.

Hva skal til?

Vil jeg noen gang bli frisk?

Hva vil det egentlig si, at Thea er frisk?

Kommer jeg noen gang dit, og hvis ikke – vil jeg leve da? Hvor lenge skal jeg kjempe før jeg kan konkludere med seier eller tap?

5 år til? 10 år? 30 år?

Det er tidvis mange tanker som surrer rundt. Flere jeg har blitt godt kjent med gjennom min “karriere” som syk sliter veldig om dagen. Det gjør meg forbannet! At så flotte, fantastiske jenter skal ødelegges av denne helvetes sykdommen. Jenter som er så flotte, vakre og tvers igjennom gode personer. De rives i filler og ødelegger seg selv, gang på gang, fordi sykdommens klør ikke gir slipp.

Jeg skulle ønske det fantes en trylleformel. En enkel utvei, som ikke krevde det helvetes strevet som tydeligvis skal til for å bli fri. Jeg hadde gjort hva som helst. Virkelig – hva som helst for å utrydde spiseforstyrrelser for alltid.

Jeg, vi, og alle som måtte streve med dette: Ikke gi opp. Dét er formelen. Å ikke gi opp.

Sommerhelg

Det kjipe først: uroen prøver fortsatt å bli bestevenn med meg om dagen, og jeg sover litt lite. Klassiske varskotegn! MEN – det er mye annet som er bra, og det er jo mye hyggeligere både å skrive om, men også fokusere på. Så da gjør vi det.

Det har jo endelig blitt sommer. Og jeg nyter det, faktisk. Jeg gjemmer meg ikke bort, men sprader rundt i ingenting og klarer faktisk å opptre som folk flest gjør når sola steker og vannet glitrer. I år har jeg badet MASSE. I iskaldt brevann, og de siste dagene i nesten lunket sjøvann (ok, ikke lunket, kanskje. Men når man sammenligner med brevann, så er jo 18-19 grader varmt!). Det er jo så gøy. Hoppe, stupe og plaske rundt. Være vektløs og flyte avgårde. Bli litt kald, og så la kroppen varmes opp av solen igjen.

I 3 år var jeg ikke på stranda en eneste gang. Rimelig trist. Jeg holdt meg opptatt med å jobbe, og ellers for det meste gjemme meg inne. Husker at jeg tok litt solarium bare for å ikke “avsløre” at jeg for det meste oppholdte meg innenfor leilighetens fire vegger. Jeg hatet å se bilder av sommerens gleder på facebook og instagram. Av folk som koste seg ute med is, som badet og koste seg med familie og venner. Jeg hatet det fordi jeg ikke klarte det selv. Enda jeg visste at jeg egentlig elsket disse tingene. At jeg i allefall hadde gjort det en gang.

Nå elsker jeg det igjen. Og dét er faktisk en stor greie. En greie jeg ikke må glemme og stue bort, men ta frem og kjenne på og virkelig nyte.

Joda. Det er dager jeg helst vil bli under dyna og ikke vise frem den enorme, slappe, dvaske kroppen min. Hvor jeg tenker at jeg bare må gå ned x antall kilo – sååå skal jeg kunne kose meg på stranda, jeg også. Men så husker jeg jo at det ikke er sant. At det er sykdommen som prøver å lure meg. At jeg slett ikke klarte å kose meg på stranda da vekten viste mindre enn den gjør nå. Tvert i mot.

Så sommeren skal fortsatt nytes. Og jeg håper at du som leser er innstilt på det samme!

Uro

Den fordømte uroen.

En bra dag i går, på flere måter. Men uroen snek seg inn på kvelden. Stjal fra meg mesteparten av nattens timer, og jaget meg ut på løpetur for en stund siden.

Er det fordi jeg er nervøs for timene hos DPS og lege i dag?

Kanskje.

Men pokker heller. Dagen i dag skal bli bra. Jeg skal gjøre det beste ut av den, på alle måter.

Ønsker dere som stikker innom en best mulig torsdag 🙂

Hverdagen

Jeg er tilbake fra fjellet, og så smått i gang med hverdagen her i Oslo igjen. Første time hos fysio etter ferien var på fredag, og til uken er det igjen tilbake til DPS og lege.

Helst vil jeg bare til fjells igjen. Til det enkle livet, hvor hodet og kropp trives og spiller på lag. Men jeg kan ikke rømme igjen nå. Kan ikke fortsette å flykte fra alt som er vanskelig. Som f.eks NAV. Jeg fikk nemlig avslag på søknaden om aap, og har derfor ingenting å leve av. Ble henvist til sosialen dersom jeg ikke fikk penger noe annet sted.

Helt topp.

Særlig for selvfølelsen min som allerede forteller meg hvor dum, lat og udugelig jeg er. Føler jeg fikk alt det og mere til bekreftet ved avslaget fra NAV. Men mitt svartmalt bilde er ikke helt korrekt. NAV har nemlig ikke tatt med legeerklæringen i vurderingen, og da er det jo ganske naturlig at jeg ikke fikk medhold. Så jeg vet at dette ordner seg, det er bare snakk om tid. Tid og energi jeg gjerne skulle brukt på andre ting. Men slikt må man bare tåle når man er for lat syk til å jobbe og tjene penger selv.

En annen ting jeg er nødt til å face nå, på godt norsk, er at jeg ikke lenger skal følge klassen videre på studiet. Kjenner allerede at jeg kvier meg for å oppsøke skoleområdet og andre steder hvor det er stor sjanse for å møte på folk fra klassen. Vet ikke hva jeg skal si.. Hvilke unnskyldninger jeg skal komme med.
Hvorfor ikke bare si ting som de er? Godt poeng. Kanskje jeg ender opp med nettopp dét – å være ærlig.

Enn så lenge må jeg i allefall starte med å være ærlig med meg selv. Med de negative følelsene og tankene som forsøker å trekke meg ned i disse dager. Det skal de ikke få lov til. Jeg skal, med fare for å gjenta meg selv, fortsette å dyrke det friske i meg. Vanne det, slippe sollyset til, og se disse sidene av meg spire og gro.

Hvordan? Vel – det skal jeg komme tilbake til. Jeg har nemlig planer om å skrive mer fremover.

Enn så lenge håper jeg dere som stikker innom har det best mulig. Ta vare på dere selv, for det er til syvende og sist ingen andre som gjør det.

https://i1.wp.com/www.visiteurope.com/images/images/v1/Rondvassbu_Lodge,__Rondane__National_Park_L.jpg

Lengeter tilbake hit jeg var sist – på Rondvassbu i Rondane. Det er akkurat like vakkert som der ser ut til.
(Bildet er fra google, siden det av en eller annen grunn ikke gikk an å sette inn egne bilder for øyeblikket) 

Unnskyld?

Jeg føler jeg må unnskylde det jeg skrev i går på et vis. At jeg liksom må rope ut at “det går fint, altså!!”.

For det gjør jo det. Det jeg skrev i går kunne jeg skrevet omtrent hver eneste dag. Man blir faktisk vandt til elendigheten, og dessuten avhengig.

Men i dag har jeg hatt en god start på dagen. I går startet jeg tidlig på’n med løpetur for å roe meg ned, i dag har jeg startet med en god frokost og kaffe sammen med A. Jeg har fått snakket litt om at jeg gruer meg til i kveld, og bare det så si slikt høyt hjelper jo litt på. Så håper jeg skal komme meg avgårde, og at kvelden også blir hyggelig for min del.

Sånn. Da har jeg fått unnskyldt meg. Og delt litt positive vibber for å veie opp. Akkurat som om det jeg skriver må balanseres slik at det ikke blir for mye negativt. Sier hvem?