55 minutter fri

I dag har jeg vært på spinning. I forkant gruet jeg meg, tenkte at jeg ikke orket, og holdt på å droppe hele greia. Men så var det dette med at jeg ikke ønsket en advarsel i booking-systemet ved å ikke møte opp. Så jeg dro – takk og lov!

For det ble 55 minutter med pur glede. Kroppen fungerte på trening for første gang på lenge, og jeg rett og slett koste meg. Jeg nøt den høye pulsen, den drivende musikken, instruktørens inspirerende coaching, og generelt det mind-settet jeg av og til trer inn i under en slik time. Jeg tenkte flere ganger at “Yes, akkurat nå DIGGER jeg livet!”. Og den tanken har jeg ikke kjent på en stund. Det er nesten slik at jeg gråter mens jeg skriver dette. Jepp. Det var rett og slett så. himla. godt.

I disse minuttene var jeg verken spiseforstyrret, deprimert, eller full av angst. Jeg var Thea.

Etter en slik time hender det at jeg blir rimelig høy på meg selv. Jeg tenker brått at jeg skal mestre alt i hele verden, og legger planer i øst og vest. Tilbake til jobb som instruktør, deltidsjobb ved siden av studiene, ta på meg oppdrag som turleder, ta flere kurs, gjøre ferdig PT-studiet VED SIDEN AV alt det andre, kanskje ta opp tråden med gamle venner, sjekke ut Tinder og dra på date noe ganger i uka, engasjere meg i prosjekter og frivillige verv, skaffe litt mer praksis mtp. utdaningen, osv. Tusen planer som jeg en liten stund helt oppriktig tenker at vil gå helt fint. Herlighet, skulle jo bare mangle.

Crashlandingen er jo dømt til å komme etter et slikt svev. Jeg flykter inn i en drømme-tilstand, hvor jeg uten problemer fikser å ha tusen ting i ilden. Selv en frisk duracell-kanin ville blitt sliten av alle de planene jeg ser for meg at jeg burde fikse. Derfor er det greit å skrive de ned. Se litt på de, og tenke at “jo, det er kanskje litt i overkant”. Å ta denne siste eksamen før sommerferien er egentlig nok. Og det er greit. One step at the time, Thea.

Men den spinningtimen, ass. Den var i allefall digg!

Regn, tårer og tunge bein

Jeg hadde planlagt og bestemt meg for en løpetur i ettermiddag. Til og med spist litt ekstra for å ha nok energi til en runde i marka.

Det hele ble en tung affere. Mest av alt ønsket jeg å droppe hele økten mens jeg kjørte opp til parkeringen etter et ærend i byen (kjøpt en fargeleggingsbok – mer om det senere). Jeg frøs mens jeg satt i den varme bilen med ekstra klær. Å ta av seg jakka og legge i vei fristet lite. Men nå er det slik at det skal mye til før jeg dropper en planlagt økt. Også noe å øve seg på, der altså. Et knippe tanker som raser rundt i en slik situasjon kan være:

Det blir jo så deilig bare jeg kommer i gang

Har dessuten nesten ikke trent denne uka

Skal jeg løpe halvmara på sub 1.30 i september må jeg skjerpe meg

Treningen motiverer meg jo til å spise bra

Bare late folk tar av seg treningstøy uten å ha trent

Den ekstra brødskiven jeg tok tidligere nettopp fordi jeg skulle løpe…

Uroen vil ingen ende ta om jeg drar hjem nå

Jeg elsker jo egentlig å løpe – come an!

Og slik holder jeg på. Igjen begynte jeg å surre rundt på hva jeg kunne skrive om dette på bloggen. Fortsatte å surre mens jeg travet avgårde. Hvorfor gjør jeg dette..? Er det sf’en som driver meg nå..? Hva ville jeg rådet en god venninne til å gjøre i samme situasjon..?
Beina var og fortsatte å være tunge som bly. Det pleier ofte å løsne etter noen kilometer, men ikke i dag. Og det gjorde meg trist og sint. Tunge bein = tung kropp i mitt hode. Og tung kropp betyr selvsagt at jeg har lagt på meg, og alt ville gått så mye enklere om jeg hadde veid mindre.
Enda mer trist og sint ble jeg fordi jeg ikke klarte å tillate meg selv å snu eller begynne å gå. Så jeg gråt.. Lot tårene trille nedover de allerede våte kinnene mine.

Tårene hjalp litt. Jeg våget meg på en kortere runde enn planlagt. Fortsatt i krig mot meg selv og tankene som helst ville pisket meg videre på den planlagte ruta.

Pulsen har roet seg nå. Jeg klarer å kjenne bitte litt mestring over å tross alt ha valgt en kortere rute. Over å ha spist bananen i bilen på veien hjem. Over å ikke ha slått meg selv så altfor hardt.

Nå er det middag.