“Jeg vil gjerne at du skal tegne eller male et tre”

Jeg trodde et øyeblikk jeg skulle falle av stolen. Visste jo, eller burde visst, at det ville komme. De driver jo tross alt hovedsaklig med kunstterapi her på huset. Uansett. Jeg ble rimelig satt ut.

Da kom selvfølgelig oppfølgingsspørsmålet:

“Hva skjedde med deg nå?”

Dårlig skjult skepsis fra min side, der, altså.

Så hva skjedde egentlig med meg?

Presasjonsangsten meldte sin ankomst i dét hun bad meg om å gjøre noe. Kunne jeg ikke bare snakke om ting. Det har jeg jo blitt så god på, etter alle disse årene i terapi. Sette ord på tanker og følelser, hva det gjør med meg, om angsten og uroen, de dype depresjonene. Jeg har lært meg språket for dette. Av terapeuter, medpasienter, bøker, nettsider og magasiner. Tørr faktisk å påstå at jeg har blitt ganske flink.

Men å gjøre noe..? Skape noe kreativt…? Der suger jeg balle. Kreativ er kanskje det siste jeg ville sagt dersom jeg skulle beskrive meg selv. Jeg er en typisk realfagsperson. Type rett og galt, svart – hvitt, og to streker under svaret.

Nå skulle jeg altså tegne eller male et tre som skulle representere meg på et vis. Terapeuten gav meg noen hint: “Har treet røtter, står det støtt, er det stort eller lite, blomstrer det..?”.

Jeg satte meg ved det lille bordet med blanke ark og tegnestifter til. Bokstavelig talt – for én gangs skyld. Første ante jeg ikke hvor jeg skulle begynne. Blyant eller farger? Fettstifter eller maling? Løvtre eller furu? (Okei, den siste der tenkte jeg muligens ikke på.) Det overraskende var at det tok ikke lang tid før følelsene kom over meg. Brått visste jeg akkurat hva jeg ville ha ned på papiret. Jeg visste bare ikke helt hvordan. Å tegne på frihånd har jeg ikke gjort på mange år.. Det faller seg, mildt sagt, ikke naturlig for meg.

Tårene rant. Jeg begynte å tegne.

Resultatet har jeg dessverre ikke noe bilde av. Vet uansett ikke om jeg hadde turt å poste det her. Men prøv å se for deg følgende:

Et tre i midten av arket. Ganske kraftig stamme. Det strekker seg oppover, men et par meter over bakken har det ikke kommet lenger. Det er brukket tvert av flere steder. Noen kvister strekker seg utover, med enkelte mørkegrønne blader. Ellers er treet mørkebrunt, men svartere øverst. Rundt treet nede på bakken er det omkranset av et stengjerde. Bakken på innsiden av gjerdet er grå, grønn på utsiden.

Treet står i en skog, om enn litt for seg selv. De andre trærne strekker seg høyt opp, er frodige med lysegrønne blader og en mer lysebrun stamme. Trærne har gode røtter, noe også treet, altså jeg, i midten har. Vi har de samme betingelsene rundt oss. Et godt jordsmonn, gode røtter og et godt klima. De andre trærne mestrer sin livsoppgave som trær. De har vokst seg frodige og sterke, selv om de kanskje har brukket noen grener her og der, og har ulik størrelse.

Treet i midten, derimot, har ikke fått det til. Det brekker tvers av gang på gang. Brenner ned, helt av seg selv. Enda alt rundt tilsier at det har de samme muligheten som trærne rundt.

Stengjerdet viser til muren jeg etterhvert har bygget opp rundt meg selv. Mer eller mindre vellykket. Jeg forteller terapeuten at skogen kanskje hadde vært penere dersom stengjerdet var høyere. Kanskje dekket treet helt, slit at det ikke forstyrret skjønnheten og nytten de andre trærne utgjorde. Kanskje det hadde vært penest om det i stedet lå en liten gravhaug der. Av sten, slik de gjorde i vikingtiden.

Terapeuten spør meg om de få kvistene med grønne blader. Jeg sier at de representerer håpet. At treet tross alt evner å skape noe fint. Noe nyttig, slik som de andre trærne. At det har det i seg, – tross alt.

Jeg så IKKE dette komme. Men det gjorde det, altså.

Jeg spurte til slutt terapauten om jeg hadde bestått oppgaven. Hun sa ja.

Advertisements