Jeg kommer aldri til å angre på

..at jeg:

 

  • Drakk for mye kaffe sammen med gode venner.
  • Var for ofte sammen med de jeg er glad i.
  • Fikk for mye frisk luft.
  • Så for mange filmer på kino.
  • Hørte på for mye god musikk.
  • Sov så mange netter i telt.
  • Badet så mye i sjøen.
  • Lo så jeg fikk vondt i magen. Ofte.
  • Spiste så mye god mat.
  • Smilte så ofte til fremmede på gaten.

 

Og ikke minst:

 

Jeg kommer aldri til å angre på at jeg valgte å bli frisk.

Aldri.

Flukt eller fornuft?

Jeg hadde det bra på fjellet. Og nå stikker jeg igjen.

I stedet skulle jeg egentlig vært tilbake på oppfølgingsopphold ved Modum Bad. Jeg skulle egentlig lest til eksamen.

Drar jeg fordi det er det beste for meg akkurat nå? Fordi fjellet og livet der gir meg mestring og glede? Fordi rollen som turleder gir meg troen på at jeg faktisk kan bli til noe her i livet?

Jeg fikser å få folk fra A til B, og dessuten sørge for at de har det fint underveis. Jeg bærer folks sekker med glede, teiper gnagsår og slarkete ankler. Jeg motiverer og backer opp. Viser vei i ulent og bratt terreng. Smører ekstra matpakker og tryller frem kjeks og sjokolade slik at blodsukkeret holder seg på topp helt til vi alle er vel fremme. Alle slike enkle, men viktige ting. Jeg føler jeg hører til, at jeg duger. Og jeg puster med magen og nyter øyeblikkene. Jeg ser fremover og gleder meg til neste fjell, neste tur som venter. Fjellet og det å gå på tur gir meg lyst til å leve.

Samtidig er det noe som skurrer. Jeg stikker jo i fra.

I fra eksamen og opplegget på Modum.

Er det fordi jeg er feig? Skyver jeg bare alt som er vanskelig foran meg, nok en gang?

Vil egentlig ting være annerledes om et år? Hva skal i såfall til?

Jeg vet ikke.

Jeg vet bare at jeg reiser igjen i morgen. Og at jeg skulle ønske jeg slapp å dra hjem igjen.

Sommer

På tide å skrive litt. Det er så mye jeg har hatt lyst til å få ned både på papir og tastatur, men jo mer som dukker opp, jo verre blir det gjerne å komme i gang. Litt sånn er det for øvrig med alt annet også. Føler jeg det blir for mye, så lar jeg heller være.

Men nå skal jeg altså skrive litt. Om fjellet, spesielt.

For fjellturen ble en stor opptur. Herlige folk, stort sett bra vær, masse mestring, enda mer lærdom, mye latter og gode følelser. Vi var en utrolig bra gjeng, som alle ønsket å få mest mulig ut av de 8 dagene vi hadde på tur sammen.

Jeg klarte å slappe av, nyte og oppleve. Jeg lo høyt og lenge så jeg fikk vondt i magen – flere ganger. Fy søren så godt det er! Fy søren så godt det er å kjenne at kroppen funker, at man er i form, at man spiller på lag med hodet og kropp. Så himla godt det er å være ute hele dagen, og at det meste dreier seg om å komme seg fra A til B med ulike hindre underveis. Livet reduseres til enkle mål, som virkelig gir mening. Da er det godt å være Thea. Da føler jeg meg sterk og fri. Nesten frisk. Livet er godt.

IMG_2824

Men det har også dukket opp mange tanker underveis som har forsøkt å ødelegge. På den ene siden har jeg tenkt at “Herlighet, jeg er jo frisk. Jeg spiser masse og fungerer helt utmerket! Noe så patetisk at jeg ikke skal studere fullt og også jobbe ved siden av til høsten.”

Jeg har også tenkt at jeg bare lurer alle. At den sterke, utadvente, morsomme, flinke Thea de på kurset opplever bare er et spill for galleriet. At de kommer til å bli skuffet når de finner ut hvem jeg egentlig er.

Til syvende og sist tenker jeg fortsatt mye på valget jeg har tatt vedr. høsten. Jeg skammer meg så fryktelig over at jeg ikke skal fortsette som fulltids-student. Jeg gruer meg til å fortelle det til klassen, og til andre venner og bekjent litt mer perifert. Jeg er redd for å føle meg enda mer ubrukelig enn jeg gjør fra før. Jeg er redd det skal bli vanskelig å komme tilbake til studiene, at jeg skal falle helt fra og miste motivasjonen til å fortsette. Og jeg er livredd for å ikke føle meg noe friskere på denne tiden neste år. Hva da, liksom?

Etter at jeg kom hjem har jeg også hatt besøk av nevøen min 4 dager her i Oslo. Var spent på forhånd på hvordan det ville gå, siden han ikke har vært borte så lenge, og i allefall ikke sammen med kun meg. Men vi koste oss. Han koste seg i allefall veldig, og det er lite som varmer et tante-hjerte mer. Bading, teknisk museum, film og kos, og telttur i marka. Dessuten toppet han det hele med å ta toget hjem alene for første gang. Så håper og tror han kommer tilbake på flere Oslo-besøk om ikke så lenge. Det gjør virkelig godt å føle seg som en god tante. At jeg bidrar til at han får gode opplevelser, at vi to får et nært bånd. Jeg har et tantebarn til, og håper å få samme forhold til henne etterhvert som hun vokser opp. Satser på telttur med begge to om noen år!

Så har jeg hatt noen dager alene. Planen har vært å lese. Samt å fortsette å spise bra og ta vare på meg selv.

Jeg har ikke fikset noen av delene. På lørdag like etter at jeg satt meg ned med bøkene, fikk jeg skikkelig panikk-angst. Det er heldigvis lenge siden. For angst er grusomt.

Resten av dagen gikk med til å spise og kaste opp. Om og om igjen. Til jeg var utslitt og endelig tom.

Søndagn og gårdagen ble mer eller mindre lik. Så utrolig frustrerende det er å sitte med bøkene mens hodet er alle andre steder.
Tanker om mat og kropp har igjen vært intense. På fjellturen fikk jeg flere kommentarer på kroppen min. “Fy søren så godt trent du er, Thea”. “Haha, ja, vi får stå på slik at vi får sixpack slik som Thea har”. Slike ting. Alt bare godt og hyggelig ment. Men det er likevel vanskelig å ta i mot. Jeg vet liksom ikke hva jeg skal si. Føler jeg må forsvare meg. Og gjør det rent praktisk ved å spise mye, og gjerne ekstra mye kjeks og slikt. For å bevise at jeg i allefall ikke har en spiseforstyrrelse. For å bevse at jeg ikke er en som fokuserer på kropp og utseende. Men derimot en som tar livet slik det faller seg, spiser akkurat det jeg vil, og er fullstendig avslappet hva angår kropp og utseende. Yeah right.

Jeg føler liksom at jeg så sterkt må bevise at jeg alt det jeg skulle ønske jeg var. Og kanskje også det jeg til dels er. Mine sterke sider. Det jeg ønsker at folk skal se. Samtidig gjemmer jeg de mindre sterke sidene godt. Skyver de unna så langt det går.

Det er nok ikke unikt. Vi ønsker jo alle å fremstå best mulig. Særlig ovenfor folk vi ikke kjenner. Jeg er klar over det.

Som min kjære venninne som også var med på turen sa: “Men dette er jo likefullt en del av deg, Thea. Disse egenskapene er ikke skuespill, det er 100% deg! At du også har noen andre sider som ikke vises på turen er jo naturlig. Det har antagelig resten av gruppa også.”

Hun har helt rett. Og jeg prøver å ta det til meg, sånn på ordentlig.

Jeg må slutte å være så himla redd for å bli “oppdaget”. Akkurat som om jeg egentlig er en psykotisk morder på innsiden. For det er jo ikke slik. Jeg har ikke noe å skamme meg over. Selv om bare det å skrive det er utrolig vanskelig.

Jeg har ikke noe å skamme meg over!

Må øve meg på den. Om igjen og om igjen. Helt til jeg tror på det.

Jeg klarte 10 dager med bra inntak og ingen oppkast eller overtrening. Hvordan i alle dager fikk jeg til det? Jeg tror det var fordi jeg hadde fullt fokus på akkurat det – å spise bra uten noe tull. Alt annet skulle komme i andre rekke. Særlig skole. Jeg skulle ikke stresse med andre ting, det skulle heller være en bonus.
Og jeg fikk det til. Selv om det kostet og absolutt ikke var enkelt. Men jeg klarte det, og jeg klarte også å gjøre andre ting. For kroppen hadde det jo bedre enn på lenge. Hodet fungerte bedre enn på lenge.

Til jeg igjen gapte over for mye og ikke tok hensyn til de små tegnene som forsøkte å si i fra. Det er så mye enklere å ikke kjenne etter. Men det straffer seg ALLTID!

I morgen reiser jeg heldivis til fjells igjen. 10 dager i telt med verdens beste venninne. Først i Jotunheimen med turer til Galdhøpiggen, Glittertind og hva enn vi måtte føle for. Så for å være turleder på Basecamp i regi av DNT. Det blir gøy! 🙂

Jeg skal prøve å få lest litt underveis, men først og fremst skal jeg ha det bra. Og jeg skal nyte det, uten dårlig samvittighet og tanker om at jeg ikke fortjener å ha det godt.

Som behandleren min på DPS sa: “Å dra på tur er en viktig del av behandlingen din. Å gjøre ting som gir deg livsglede og motivasjon er helt essensielt for at du skal bli frisk og igjen være med å bidra til samfunnet. Det er mye billigere at du drar på tur, enn at du blir innlagt.”

Så da stikker jeg på tur igjen. Håper dere som leser har en best mulig sommer. Prøv å nyte, uansett hvor du er og hvem du er sammen med. Og dersom dagene er tunge og mørke – om ikke så lenge er det vanlig hverdag igjen 😉


Leiligheten er forresten solgt – hurra!

Å velge sine kamper

Jeg sitter nå på biblioteket. Jobber litt med anatomi og noe teori som jeg skal presentere på kurset til søndag. Er litt usikker på om jeg har flyktet unna, eller om jeg sitter her fordi det er det som er best for meg. Egentlig skulle jeg vært hjemme og gjort meg klar til fest. Men jeg tørr ikke. Orker ikke. Vil ikke. Greier ikke.

Festen i kveld er en reunion med de andre som også tok første året av vgs. i Frankrike. Med unntak av et par, har jeg ikke sett de andre på 10 år. For 11 år siden var vi en gjeng ungdommer som var håndvalgt til dette programmet, av representanter fra både den Norske og Franske stat. Vi var toppelever.

Jeg føler på at jeg har feilet etter dette. At jeg absolutt ikke er noen toppelev lenger, og har gått på trynet på så mange vis i etterkant av dette. Jeg har virkelig ikke lyst til å snakke om hva jeg har gjort de siste årene.

Selv om jeg vet at jeg egentlig ikke har noe å skamme meg over. At det kan hende jeg hadde greid å slappe av og kose meg. Men jeg føler jeg gruer meg nok til fjellturen, og er sliten fra før etter en uke med ikke helt heldig behandling av kropp og sjel. Tursekken er ikke pakket ferdig, og det er ting og tang som må handles inn, medisiner som må hentes, osv.

Jeg velger vekk kampen jeg måtte ha kjempet for å dra på festen. Å skulle sminke meg, dra på meg noe fint, stå foran speilet, drikke alkohol eller annet, small-talke en hel kveld med for det meste ukjente.. Jeg fikser ikke det akkurat nå. Ikke i dag. Og jeg prøver å fortelle meg selv at det er greit.

Så jeg gjemmer meg her litt til. Til jeg vet at leiligheten er tom, og at jeg kan slappe av uten å føle på at jeg som vanlig er hjemme alene på en fredagskveld.

Jeg skal pakke sekken, og forsøke å glede meg til tur. Kanskje lese litt Cecilie Skog eller noe. Se på kartet og delen av ruta jeg vet vi skal gå. Det pleier å få meg både motivert og i bedre humør. Det gjelder å dyrke det friske i meg, selv om ting er litt tungt.

Jeg er heldig som skal på tur, og det kommer til å bli bra bare jeg kommer meg avgårde. Og så lenge jeg ikke kjører kroppen i senk nå de siste to dagene før turen. Det skal jeg virkelig klare!

Ønsker dere som stikker innom en riktig god fredagskveld.

Endelig tom

Endelig er jeg tom. Både fysisk og psykisk.

Angsten, nervøsiteten, engstelsen, samvittigheten, skyldfølelsen, uroen. Alt er skylt ned i kloakken.

For en liten stund får jeg en pause. Som jeg vet kun er midlertidig. Som jeg vet kun leder til enda mer av følelsene jeg for litt siden trodde jeg kastet opp. Følelsene jeg først døyvet med mat. Mat som ble kjøpt inn med én enkelt hensikt:

Å komme i retur.

Mat som jeg aldri hadde tillatt meg dersom det ikke skulle opp igjen. Mat som jeg vet lar seg presse i feil retning uten for store problemer. Mat som koster penger jeg så mye heller skulle brukt på helt andre ting. Mat som er ensbetydene med skam. Ikke maten i seg selv, men det jeg bruker den til. Hensikten. Målet.

Så inderlig skamfullt.

Bare for å få en liten pause.

Fra meg selv.


Svimmel. Sliten. Sår i halsen.

Men endelig tom.

Natten

kl. 01.15

Jeg får ikke sove.

Igjen.

Tanker som ikke vil la meg være i fred.

Igjen.

Igjen og igjen. Hvor mange år skal jeg holde på?
Vil jeg noen gang klare studier?
Full jobb?
Sosialt liv?
Kjæreste?

Eller er jeg en sånn som ikke får til disse tingene. Som gir opp. Som ikke gidder, der andre tar tak. Som legger seg ned, der andre reiser seg igjen og går videre.

Noen ganger lurer jeg på hvordan folk orker.

Orker dette livet.

Men de får kanskje sove stort sett hver natt? Kanskje gruer de seg ikke til å treffe venner en fredags kveld? De har kanskje ikke tanker om mat, trening og kropp i hodet døgnet rundt? Kanskje angst er et velkjent ord men ikke en velkjent følelse? Mulig de ikke skammer seg så inderlig over hvem de har blitt, hva de har blitt?

Kanskje.