Å velge sine kamper

Jeg sitter nå på biblioteket. Jobber litt med anatomi og noe teori som jeg skal presentere på kurset til søndag. Er litt usikker på om jeg har flyktet unna, eller om jeg sitter her fordi det er det som er best for meg. Egentlig skulle jeg vært hjemme og gjort meg klar til fest. Men jeg tørr ikke. Orker ikke. Vil ikke. Greier ikke.

Festen i kveld er en reunion med de andre som også tok første året av vgs. i Frankrike. Med unntak av et par, har jeg ikke sett de andre på 10 år. For 11 år siden var vi en gjeng ungdommer som var håndvalgt til dette programmet, av representanter fra både den Norske og Franske stat. Vi var toppelever.

Jeg føler på at jeg har feilet etter dette. At jeg absolutt ikke er noen toppelev lenger, og har gått på trynet på så mange vis i etterkant av dette. Jeg har virkelig ikke lyst til å snakke om hva jeg har gjort de siste årene.

Selv om jeg vet at jeg egentlig ikke har noe å skamme meg over. At det kan hende jeg hadde greid å slappe av og kose meg. Men jeg føler jeg gruer meg nok til fjellturen, og er sliten fra før etter en uke med ikke helt heldig behandling av kropp og sjel. Tursekken er ikke pakket ferdig, og det er ting og tang som må handles inn, medisiner som må hentes, osv.

Jeg velger vekk kampen jeg måtte ha kjempet for å dra på festen. Å skulle sminke meg, dra på meg noe fint, stå foran speilet, drikke alkohol eller annet, small-talke en hel kveld med for det meste ukjente.. Jeg fikser ikke det akkurat nå. Ikke i dag. Og jeg prøver å fortelle meg selv at det er greit.

Så jeg gjemmer meg her litt til. Til jeg vet at leiligheten er tom, og at jeg kan slappe av uten å føle på at jeg som vanlig er hjemme alene på en fredagskveld.

Jeg skal pakke sekken, og forsøke å glede meg til tur. Kanskje lese litt Cecilie Skog eller noe. Se på kartet og delen av ruta jeg vet vi skal gå. Det pleier å få meg både motivert og i bedre humør. Det gjelder å dyrke det friske i meg, selv om ting er litt tungt.

Jeg er heldig som skal på tur, og det kommer til å bli bra bare jeg kommer meg avgårde. Og så lenge jeg ikke kjører kroppen i senk nå de siste to dagene før turen. Det skal jeg virkelig klare!

Ønsker dere som stikker innom en riktig god fredagskveld.

Tenk langsiktig!

Nå er jeg stressa. Av 4 årsaker:

  • Behandleren min på DPS måtte avlyse i dag pga. sykt barn. Kjipt, men sånn er det. Det er forøvrig første gang hun har avlyst en time, så no hard feelings der! Men det hadde vært godt å få tømt seg litt i dag, samt hjelp til å sortere ett og annet. Får sette meg ned med penn og papir og gjøre det sjæl!
  • Jeg (+ foreldrene mine og søsteren min) har en leilighet som skal selges. Fikk nå beskjed om at megler ikke kan bruke gamle bilder, så nye må tas. Hvilket er litt styr siden jeg har en leieboer der nå som driver med pakking og flytting. Søsteren min og jeg bor et stykke unna, og foreldrene mine reiser på ferie til helgen. Så det beste hadde kanskje vært å utsette hele greia. Men da taper vi jo penger, og dessuten må jeg endre adresse pga. skatteregler. Så det blir et styr, særlig siden jeg er på vei til å søke penger fra NAV nå (som forøvrig er et stressmoment i seg selv). Vet ikke helt hvordan vi skal løse dette best (og billigst) mulig.
  • Jeg skal feire bursdag i kveld. Det blir hyggelig, men det stresser meg likevel.
  • Jeg spiser og beholder all mat. For 7. dagen på rad! Dét er stress, det!

Fikk et lite angstanfall mens jeg gikk hjemover etter å ha vært på butikken i stad. Måtte bare sette fra meg posene og puste. Men det gikk seg til.. Takk og lov! Jeg kan mestre dette. Tenke langsiktig. Jeg løser ingen verdens ting ved å kaste opp i allefall. Det sier jo seg selv, sånn egentlig. Så jeg gjør det andre folk ville gjort. Spiser lunsj som vanlig, puster og holder ut.

Jeg kan, jeg vil, og jeg skal!

Natten

kl. 01.15

Jeg får ikke sove.

Igjen.

Tanker som ikke vil la meg være i fred.

Igjen.

Igjen og igjen. Hvor mange år skal jeg holde på?
Vil jeg noen gang klare studier?
Full jobb?
Sosialt liv?
Kjæreste?

Eller er jeg en sånn som ikke får til disse tingene. Som gir opp. Som ikke gidder, der andre tar tak. Som legger seg ned, der andre reiser seg igjen og går videre.

Noen ganger lurer jeg på hvordan folk orker.

Orker dette livet.

Men de får kanskje sove stort sett hver natt? Kanskje gruer de seg ikke til å treffe venner en fredags kveld? De har kanskje ikke tanker om mat, trening og kropp i hodet døgnet rundt? Kanskje angst er et velkjent ord men ikke en velkjent følelse? Mulig de ikke skammer seg så inderlig over hvem de har blitt, hva de har blitt?

Kanskje.

Tungt

Jeg kjenner ofte at jeg vil skrive, men at jeg samtidig ikke får det til. Jeg orker ikke tenke på rettskriving, på at det skal være en mening bak, at det skal være “riktig” på et vis. At jeg ikke må støte noen, gjøre folk bekymret, ikke skrive ting jeg vil angre på, at jeg må beherske meg og blablabla…

Men nå er det jo en gang slik at jeg har denne bloggen for min egen del. For å få ut litt gørr, og ikke ta alt innover i stedet.

Og saken er den at det er mye gørr for tiden. Ting er så forbanna tungt! Omtrent hver eneste dag lengter jeg bare etter at den skal være over. Samtidig som jeg også gruer meg til natta siden jeg ofte sover dårlig. Så da ligger jeg der, da, på natta. Gruer meg til dagen igjen. Og sånn går no dagan..

Føler jeg ikke mestrer skolen. At det er mye jeg har gått glipp av og ikke fått med meg de siste ukene fordi hodet ikke har vært på rett plass når jeg først har vært på skolen. Og nå når vi øver, så føler jeg også at jeg bare er halvveis med. At jeg ikke har ork, motivasjon eller lyst til å være der.

Samtidig synes jeg jo faget er spennende. Sånn egentlig. Og i utgangspunktet noe jeg mester og kan masse om. Derfor blir jeg også lei meg for at jeg ikke klarer å kjenne på gleden over å studere nå. Mest av alt vil jeg bare rømme landet, rømme fra verden og livet. Men jeg vet jo at det dreier seg om at jeg vil rømme fra meg selv. Mitt eget fordømte hodet som ikke lar meg være i fred.

Klumpen i halsen, uroen som ikke gir slipp, tårene som stadig presser på uten at jeg helt vet hvorfor. Jeg er så forbanna lei!

Sånn. Dagens lille utblåsing.