Siden sist

Det har skjedd så mye siden sist jeg var her inne. Både i den store verden vi alle lever i, men også i min verden. Både på utsiden og innsiden.

Det første som skjedde var at depresjonen slapp taket. Tåken lettet, mørket forsvant. Det er ikke bare noe man sier. Der skjer, faktisk. På ordentlig. Verden blir klarere og mer tydelig. Akkurat som om man endelig er en del av den, i stedet for å stå på utsiden og titte inn.

Brått var det ikke så tungt å stå opp lenger. Brått så jeg frem til dagen, fremfor å grue meg til den. Brått var ikke det å dusje og fikse seg en slitsom kamp som jeg måtte gjøre selv om jeg helst ville bli under dyna.

Brått så jeg verden med litt andre øyne. Friskere øyne – og da kan ting skje.

  • Jeg har fått ny jobb. En krevende og utfordrende jobb, som jeg virkelig stortrives i!
  • Jeg har besøkt min gamle jobb, noe jeg har gruet meg til og unngått i evigheter. Og all gruingen viste seg å være fullstendig ubegrunnet (at jeg aldri lærer..).
  • Jeg har holdt foredrag om DNT ung på 4 ulike skoler/høyskoler.
  • Jeg har byttet til et større og finere rom her i kollektivet, og en veldig trivelig franskmann har flyttet inn i mitt gamle.
  • Jeg har være mer sosial enn på lenge, og dét uten å være et vrak i for- og etterkant.
  • Jeg har vært på TV. Riksdekkende, til og med!
  • Jeg har holdt tale til foreldrene mine da de feiret 60års bursdag i helgen. Det hadde jeg aldri i verden klart for bare noen uker siden.
  • Jeg har klart å være mer i nuet, og dessuten stå bedre rustet i vanskelige ting enn på veldig lenge.

Det er virkelig såååå godt å kjenne på gode følelser igjen. Nå når jeg endelig har kommet meg opp av hengemyra, så innser jeg jo hvor forferdelig grusomt det er å befinne seg midt i den. Så dét er en av tingene jeg nå må jobbe med; nemlig frykten for å havne der igjen.

Sannsynligheten for at jeg bli deprimert igjen er svært stor. Når en har lidd av tilbakevendene depresjoner noen år, kommer en ikke unna det faktum at mørket mest sannsynlig vil vende tilbake igjen en dag. Men greia er jo hvordan jeg forholder meg til det. Ikke minst hvordan jeg forholder meg til her og nå. Kanskje jeg kan holde meg her i lyset i ukesvis, månedsvis. Kanskje årevis? Og kanskje blir det ikke like mørkt neste gang. Kanskje kan jeg nå gjøre ting annerledes enn jeg har gjort i bedre perioder før, nettopp for å forhindre tilbakefall..?

Jeg har hatt en tendens til å ta litt vel av når jeg først har det bedre. Da føler jeg at jeg på et vis må ta igjen for alt det tapte. Jobbe mer, trene mer, lese mer, treffe folk, stille opp for venner og familie. Redde verden, liksom.
Den første uka var litt sånn. Kropp og hodet gikk på høygir, og jeg sov veldig lite. Men jeg følte meg uovervinnelig, og ville ikke stoppe opp og kjenne etter i det hele tatt. For da ville jo kanskje det vonde vende tilbake. Og dét turte jeg ikke risikere.

Heldigvis har jeg en behandler som drar meg ned på jorda igjen. En slags partypooper som bad meg strengt om å roe ned, stikke fingeren i jorda, og ikke ta helt fullstendig av. Jeg var på vei til å skaffe meg to jobber til, og i tillegg ta på meg mer jobb på frivillig basis. Jeg fikk tanker om å avslutte all behandling og si i fra meg plassen på Gaustad hvor jeg starter opp om noen små uker. Dessuten løp jeg på meg beinhinnebetnnelse (igjen), kuttet av en fingertupp (fikk sydd den på igjen), og var generelt bitte litt ute av kontroll.

Men nå har jeg roet ned. Jeg sover bedre, sover til og med på dagen i blant, og jeg trener mindre igjen. Jeg holder meg til den ene jobben som jeg var så heldig å få, og har lagt de andre prosjektene på is enn så lenge.

Jeg er back in the game, og motivert som aldri før til å bli kvitt den helvetes spiseforstyrrelsen og annen elendighet som forsøker å ødelegge dette egentlig ganske så herlige livet mitt.

Så planen er å skrive mer igjen fremover. Få dokumentert denne perioden og få mest mulig ut av den. Jobbe og utforske det som er vanskelig, og ikke minst nyte alt som er bra. 

Sommer

På tide å skrive litt. Det er så mye jeg har hatt lyst til å få ned både på papir og tastatur, men jo mer som dukker opp, jo verre blir det gjerne å komme i gang. Litt sånn er det for øvrig med alt annet også. Føler jeg det blir for mye, så lar jeg heller være.

Men nå skal jeg altså skrive litt. Om fjellet, spesielt.

For fjellturen ble en stor opptur. Herlige folk, stort sett bra vær, masse mestring, enda mer lærdom, mye latter og gode følelser. Vi var en utrolig bra gjeng, som alle ønsket å få mest mulig ut av de 8 dagene vi hadde på tur sammen.

Jeg klarte å slappe av, nyte og oppleve. Jeg lo høyt og lenge så jeg fikk vondt i magen – flere ganger. Fy søren så godt det er! Fy søren så godt det er å kjenne at kroppen funker, at man er i form, at man spiller på lag med hodet og kropp. Så himla godt det er å være ute hele dagen, og at det meste dreier seg om å komme seg fra A til B med ulike hindre underveis. Livet reduseres til enkle mål, som virkelig gir mening. Da er det godt å være Thea. Da føler jeg meg sterk og fri. Nesten frisk. Livet er godt.

IMG_2824

Men det har også dukket opp mange tanker underveis som har forsøkt å ødelegge. På den ene siden har jeg tenkt at “Herlighet, jeg er jo frisk. Jeg spiser masse og fungerer helt utmerket! Noe så patetisk at jeg ikke skal studere fullt og også jobbe ved siden av til høsten.”

Jeg har også tenkt at jeg bare lurer alle. At den sterke, utadvente, morsomme, flinke Thea de på kurset opplever bare er et spill for galleriet. At de kommer til å bli skuffet når de finner ut hvem jeg egentlig er.

Til syvende og sist tenker jeg fortsatt mye på valget jeg har tatt vedr. høsten. Jeg skammer meg så fryktelig over at jeg ikke skal fortsette som fulltids-student. Jeg gruer meg til å fortelle det til klassen, og til andre venner og bekjent litt mer perifert. Jeg er redd for å føle meg enda mer ubrukelig enn jeg gjør fra før. Jeg er redd det skal bli vanskelig å komme tilbake til studiene, at jeg skal falle helt fra og miste motivasjonen til å fortsette. Og jeg er livredd for å ikke føle meg noe friskere på denne tiden neste år. Hva da, liksom?

Etter at jeg kom hjem har jeg også hatt besøk av nevøen min 4 dager her i Oslo. Var spent på forhånd på hvordan det ville gå, siden han ikke har vært borte så lenge, og i allefall ikke sammen med kun meg. Men vi koste oss. Han koste seg i allefall veldig, og det er lite som varmer et tante-hjerte mer. Bading, teknisk museum, film og kos, og telttur i marka. Dessuten toppet han det hele med å ta toget hjem alene for første gang. Så håper og tror han kommer tilbake på flere Oslo-besøk om ikke så lenge. Det gjør virkelig godt å føle seg som en god tante. At jeg bidrar til at han får gode opplevelser, at vi to får et nært bånd. Jeg har et tantebarn til, og håper å få samme forhold til henne etterhvert som hun vokser opp. Satser på telttur med begge to om noen år!

Så har jeg hatt noen dager alene. Planen har vært å lese. Samt å fortsette å spise bra og ta vare på meg selv.

Jeg har ikke fikset noen av delene. På lørdag like etter at jeg satt meg ned med bøkene, fikk jeg skikkelig panikk-angst. Det er heldigvis lenge siden. For angst er grusomt.

Resten av dagen gikk med til å spise og kaste opp. Om og om igjen. Til jeg var utslitt og endelig tom.

Søndagn og gårdagen ble mer eller mindre lik. Så utrolig frustrerende det er å sitte med bøkene mens hodet er alle andre steder.
Tanker om mat og kropp har igjen vært intense. På fjellturen fikk jeg flere kommentarer på kroppen min. “Fy søren så godt trent du er, Thea”. “Haha, ja, vi får stå på slik at vi får sixpack slik som Thea har”. Slike ting. Alt bare godt og hyggelig ment. Men det er likevel vanskelig å ta i mot. Jeg vet liksom ikke hva jeg skal si. Føler jeg må forsvare meg. Og gjør det rent praktisk ved å spise mye, og gjerne ekstra mye kjeks og slikt. For å bevise at jeg i allefall ikke har en spiseforstyrrelse. For å bevse at jeg ikke er en som fokuserer på kropp og utseende. Men derimot en som tar livet slik det faller seg, spiser akkurat det jeg vil, og er fullstendig avslappet hva angår kropp og utseende. Yeah right.

Jeg føler liksom at jeg så sterkt må bevise at jeg alt det jeg skulle ønske jeg var. Og kanskje også det jeg til dels er. Mine sterke sider. Det jeg ønsker at folk skal se. Samtidig gjemmer jeg de mindre sterke sidene godt. Skyver de unna så langt det går.

Det er nok ikke unikt. Vi ønsker jo alle å fremstå best mulig. Særlig ovenfor folk vi ikke kjenner. Jeg er klar over det.

Som min kjære venninne som også var med på turen sa: “Men dette er jo likefullt en del av deg, Thea. Disse egenskapene er ikke skuespill, det er 100% deg! At du også har noen andre sider som ikke vises på turen er jo naturlig. Det har antagelig resten av gruppa også.”

Hun har helt rett. Og jeg prøver å ta det til meg, sånn på ordentlig.

Jeg må slutte å være så himla redd for å bli “oppdaget”. Akkurat som om jeg egentlig er en psykotisk morder på innsiden. For det er jo ikke slik. Jeg har ikke noe å skamme meg over. Selv om bare det å skrive det er utrolig vanskelig.

Jeg har ikke noe å skamme meg over!

Må øve meg på den. Om igjen og om igjen. Helt til jeg tror på det.

Jeg klarte 10 dager med bra inntak og ingen oppkast eller overtrening. Hvordan i alle dager fikk jeg til det? Jeg tror det var fordi jeg hadde fullt fokus på akkurat det – å spise bra uten noe tull. Alt annet skulle komme i andre rekke. Særlig skole. Jeg skulle ikke stresse med andre ting, det skulle heller være en bonus.
Og jeg fikk det til. Selv om det kostet og absolutt ikke var enkelt. Men jeg klarte det, og jeg klarte også å gjøre andre ting. For kroppen hadde det jo bedre enn på lenge. Hodet fungerte bedre enn på lenge.

Til jeg igjen gapte over for mye og ikke tok hensyn til de små tegnene som forsøkte å si i fra. Det er så mye enklere å ikke kjenne etter. Men det straffer seg ALLTID!

I morgen reiser jeg heldivis til fjells igjen. 10 dager i telt med verdens beste venninne. Først i Jotunheimen med turer til Galdhøpiggen, Glittertind og hva enn vi måtte føle for. Så for å være turleder på Basecamp i regi av DNT. Det blir gøy! 🙂

Jeg skal prøve å få lest litt underveis, men først og fremst skal jeg ha det bra. Og jeg skal nyte det, uten dårlig samvittighet og tanker om at jeg ikke fortjener å ha det godt.

Som behandleren min på DPS sa: “Å dra på tur er en viktig del av behandlingen din. Å gjøre ting som gir deg livsglede og motivasjon er helt essensielt for at du skal bli frisk og igjen være med å bidra til samfunnet. Det er mye billigere at du drar på tur, enn at du blir innlagt.”

Så da stikker jeg på tur igjen. Håper dere som leser har en best mulig sommer. Prøv å nyte, uansett hvor du er og hvem du er sammen med. Og dersom dagene er tunge og mørke – om ikke så lenge er det vanlig hverdag igjen 😉


Leiligheten er forresten solgt – hurra!

Mandag

Interessant overskrift, jeg vet. Men hva pokker skal man skrive, lissom..?

For jeg kjenner at jeg vil skrive, men vet ikke helt om hva og hvorfor. Må jeg ha noen god grunn? Et spesielt godt tema eller en oppsiktsvekkende hendelse å fortelle om?

Nei. Jeg trenger ikke det. For dette er min blogg, og jeg kan skrive om akkurat det som måtte passe meg!

Det er virkelig vanskeligere å skrive når ting ikke går like greit. Når jeg ikke kan forteller at jeg har klart å opprettholde den gode flyten jeg var inne i. For det krøllet seg litt til i helgen. Men jeg både og kjente at det kom. Enkelt å si i ettertid, I know. Men jeg gjorde virkelig det. Og jeg burde skrevet. Burde fortalt noen at nå stormer det litt. Jeg burde erkjent at jeg var sliten, og det er greit.

For er det noe jeg synes er vanskelig, så er det å erkjenne at jeg er sliten. Tenker som regel at jeg ikke har grunn nok, har gjort nok, jobbet hardt nok, trent nok, sovet lite nok, osv. Så i stedet for å sette grenser for meg selv, så durer jeg videre. Uten å stoppe opp. Uten å kjenne etter.

Og da går ting gjerne skeis. Så to dager gikk ting (da gjerne mat) litt på snørra. Og det var fristende å fortsette trenden i dag.. La det skure og gå, uten å mobilisere det som trengs for å hente seg inn igjen. For det koster så forbanna mye å gjøre de riktige tingene. Å spise nok uten å kaste opp, for eksempel. Å holde ut angst og uro. Å gi seg selv lov til å slappe av. Å akseptere det som er og har vært. Å se fremover og jobbe mot mine langsiktige mål.

Men det gjør jeg nå.

Og planen er å fortsette den gode trenden jeg, tross et lite fall, befinner meg i. Fall seven times – stand up eight, ikke sant? Samma om det kanskje i mitt tilfelle er mer fall fourhundredandten times – stand up fourhundredandeleven. Det viktigste er å reise seg. Igjen og igjen.

Ikke gi seg.

Ikke faen.

  

Veien videre

Jeg har bestemt meg for at jeg ikke kommer til å følge fullt studieløp videre fra høsten av. Jeg makter ikke to år til som dette. Dette ble mer eller mindre tydelig for meg da jeg var hos fastlegen min på fredag. For hva er alternativet..? Holde ut to år til med studier og endelig oppnå en grad, men fortsatt ha det vanskelig på alle mulig andre måter? Nei.

Nei, nei, nei! Da vil jeg heller befinne meg six feet under..

Men det er vanskelig og skamfullt. Tanken på å se klassen bevege seg videre på veien mot å bli fysioterapeuter, mens jeg setter det hele på vent. Å igjen skulle motta penger fra NAV. Å si høyt til folk og fe at jeg nok en gang ikke fikset det “alle andre” fikser – å være i 100% studier/jobb. Det gruer jeg meg veldig til.

Jeg kjenner også på en frykt for at jeg nå ikke har noen grunn til å utsette eller bortforklare kampen jeg er nødt til å ta for å komme vidre. Jeg SKAL komme ut friskere på andre siden, og da er jeg nødt til å virkelig gi jernet. Jeg kan ikke flykte fra det vanskelige, fra utfordringene, fordi “jeg måtte fokusere på den oppgaven”. Da må jeg ta meg selv på alvor, og bruke tiden i behandling godt. Så denne frykten er nok også et positivt tegn. Et tegn på at jeg vet at dette ikke blir noen luksusreise, men tvert i mot en humpete tur med mye motgang underveis. Endring er forbanna krevende, men det er nettopp dét som må til.

change-4-1imepyc

Det er mye jeg kjenner jeg vil skrive og reflektere rundt ang. denne avgjørelsen. Jeg får ta det litt og litt. Men det blir ingen eksamen nå. Det blir i allefall én, kanskje to i august; den jeg strøk på før påske + evt. den jeg skulle hatt nå om en uke. De to fagene har mye felles pensum, så jeg tror det skal kunne gå greit å lese/øve til begge to. Så lenge jeg strukturer meg i sommer og får lest litt jevnt og trutt. Og ikke minst kommer meg litt ovenpå i forhold til hvor jeg er nå. Det blir den viktigste jobben i dagene og ukene fremover.

Tingenes tilstand

Så hvordan står det egentlig til om dagen? Jo, nå skal dere høre.

Studier:

Jeg er fulltidsstudet. Det går sånn passe bra. For første gang i mitt liv så strøk jeg på en stor eksamen før påske. Den må jeg ta opp igjen, og bestå, ved skolestart i august for å kunne begynne på neste studieår. Kjipt å ha det hengende over seg, men jeg skal fikse biffen denne gangen! Tvilen rammer meg av og til, men i bunn og grunn har jeg oppriktig tro på at jeg skal bestå ved neste forsøk. (dessuten strøk nesten 1 av 3, så jeg er i det minste ikke alene i denne båten).
Sånn ellers går det litt i bølgedaler hva angår motivasjon og innsats ang. studiene. Har hatt rundt ti dager nå hvor ting har vært veldig tungt, og jeg har vært lite på skolen. Det er ikke lenge til eksamen, så denne trenden må snus asap!

Behandling og slikt:

Jeg går i behandling på et DPS, ca annenhver uke. Her går jeg nå hovedsaklig for depresjon, men spiseforstyrrelsen (sf’en) er og blir et tilbakevendene tema. Siden sf’en også har blitt verre gjennom høsten og vinteren, er jeg nå henvist til Spisefortyrrelsespoliklinikken på Gaustad. Der har jeg hatt to utredningssamtaler, og skal ha to til før inntaksteamet der vurderer om og evt. hva slags behandling jeg får tilbud om. Hvorfor Gaustad? Jo, fordi de har en ganske annen tilnæring der enn de stedene jeg har vært tilknyttet før – både poliklinisk og som innlagt. De har mye fokus på kunst og hvordan bruke det til å bli kjent med seg selv på en ny måte, samt håndtering av vanskelige følelser ved hjelp av kreative metoder. Dette er en tilnæring som ligger laaangt utenfor min komfortsone, og nettopp derfor tenker jeg det kan være virkningsfullt for meg.
En annen viktig grunn at at jeg har søkt meg dit er at fastlegen min jobber 50% der. Hun er rett og slett en fantastisk og sable (skummelt) dyktig person, og jeg tenker at et så bra menneske ikke kan jobbe på et dårlig sted. Enektl og greit. Les gjerne mer om tilbudet dere her.

I tillegg har jeg nettopp startet opp hos en psykomotorisk fysioterapeut. Jeg har hatt god erfaring med det fra en tidligere innleggelse, og har ønsket å komme i gang med dette igjen. Etter mye frem og tilbake fant jeg endelig én med kort ventetid, og mitt første møte med vedkommende var virkelig oppløftende. Så jeg er spent på fortsettelsen her.

Jeg nevnte også fastlegen min. En periode i vinter var jeg hos henne annenhver/hver uke, siden elektrolyttene mine var litt på tur, og vekten hadde gått en del ned på kort tid. Hun holder meg virkelig fast, og våger å stille de vanskelige spørsmålene. Kanskje derfor har jeg avlyst et par av timene der den siste tiden, selv om jeg har hatt gode unnskyldninger.. *kremt*

Så det skal ikke stå på hjelp. Og jeg er evig takknemlig for at jeg blir tatt sånn på alvor. Det har i grunn ofte bikket over til dårlig samvittighet for at jeg får så mye støtte – og fortsatt ikke blir frisk. Er jeg bare lat, udugelig, ikke mottakelig, osv.. er tanker som stadig streifer meg. Mer om det kommer trolig i fremtidige innlegg.

Hvordan har jeg det, da?

Jeg kaster opp omtrent daglig. Treningen er av og til lystbetont og veldig gøy, av og til tvang og bare drit. Jeg har ofte mye angst og uro, sover til tider dårlig, og gråter mye. Som regler alene, fordi jeg velger det selv. Jeg har flere jeg kan ringe og prate med, men jeg velger altså å la være. Mitt sosiale liv foregår stort sett på skolen når jeg er der, av og til på trening, og noe her i kollektivet jeg bor i. En god venn av meg har nylig flyttet inn, så et viktig mål for meg er å være mer sosial både med han og med andre felles venner. Jeg har også én veldig god venninne her i byen som jeg har kontakt med daglig, og som stort sett vet hvordan ståa er. Henne vil jeg også bli enda flinkere til å bruke, både å ringe til og være sammen med. Hun ønsker virkelig å være der for meg, så det er i grunn bare opp til meg å tørre å åpne mer opp. Ellers er jeg hjemme hos foreldrene mine noen helger, og en gang i blant hos søsteren min og hennes familie.

Alt i alt er det ganske tungt akkurat nå om dagen. Rett og slett. Men det er ikke helt svart. Jeg har håp om at det vil bli bedre, at jeg vil kunne bli frisk, at jeg vil klare å komme meg gjennom studiene, at jeg vil klare å være mer sosial, og generelt benytte meg mer av alt det gode livet faktisk har å by på. Heldigvis har jeg også folk rundt meg som bærer håpet for meg de dagene jeg ikke klarer det selv. Uten disse hadde jeg trolig ikke vært i live.

Jeg skal bli frisk. Så enkelt, og så vanskelig. Å vite hvor man står er helt avgjørende for å kunne ta riktig kompasskurs videre. “At hitta den röda punkten”, var et viktig fokus under behandlingen på Modum Bad. Først da kan man finne ut hvordan man skal komme seg dit man vil, og hva som vil kreves for å komme dit. Jeg fant det, trodde jeg i allefall, der dypt i Vikersunds skoger. Men jeg har helt tydelig mistet det et sted på veien i etterkant. Nå er jeg på leting igjen.

Dream-Belive-Let-It-Happen-katerinalover-30307836-500-332