Endelig tom

Endelig er jeg tom. Både fysisk og psykisk.

Angsten, nervøsiteten, engstelsen, samvittigheten, skyldfølelsen, uroen. Alt er skylt ned i kloakken.

For en liten stund får jeg en pause. Som jeg vet kun er midlertidig. Som jeg vet kun leder til enda mer av følelsene jeg for litt siden trodde jeg kastet opp. Følelsene jeg først døyvet med mat. Mat som ble kjøpt inn med én enkelt hensikt:

Å komme i retur.

Mat som jeg aldri hadde tillatt meg dersom det ikke skulle opp igjen. Mat som jeg vet lar seg presse i feil retning uten for store problemer. Mat som koster penger jeg så mye heller skulle brukt på helt andre ting. Mat som er ensbetydene med skam. Ikke maten i seg selv, men det jeg bruker den til. Hensikten. Målet.

Så inderlig skamfullt.

Bare for å få en liten pause.

Fra meg selv.


Svimmel. Sliten. Sår i halsen.

Men endelig tom.

Advertisements

Tenk langsiktig!

Nå er jeg stressa. Av 4 årsaker:

  • Behandleren min på DPS måtte avlyse i dag pga. sykt barn. Kjipt, men sånn er det. Det er forøvrig første gang hun har avlyst en time, så no hard feelings der! Men det hadde vært godt å få tømt seg litt i dag, samt hjelp til å sortere ett og annet. Får sette meg ned med penn og papir og gjøre det sjæl!
  • Jeg (+ foreldrene mine og søsteren min) har en leilighet som skal selges. Fikk nå beskjed om at megler ikke kan bruke gamle bilder, så nye må tas. Hvilket er litt styr siden jeg har en leieboer der nå som driver med pakking og flytting. Søsteren min og jeg bor et stykke unna, og foreldrene mine reiser på ferie til helgen. Så det beste hadde kanskje vært å utsette hele greia. Men da taper vi jo penger, og dessuten må jeg endre adresse pga. skatteregler. Så det blir et styr, særlig siden jeg er på vei til å søke penger fra NAV nå (som forøvrig er et stressmoment i seg selv). Vet ikke helt hvordan vi skal løse dette best (og billigst) mulig.
  • Jeg skal feire bursdag i kveld. Det blir hyggelig, men det stresser meg likevel.
  • Jeg spiser og beholder all mat. For 7. dagen på rad! Dét er stress, det!

Fikk et lite angstanfall mens jeg gikk hjemover etter å ha vært på butikken i stad. Måtte bare sette fra meg posene og puste. Men det gikk seg til.. Takk og lov! Jeg kan mestre dette. Tenke langsiktig. Jeg løser ingen verdens ting ved å kaste opp i allefall. Det sier jo seg selv, sånn egentlig. Så jeg gjør det andre folk ville gjort. Spiser lunsj som vanlig, puster og holder ut.

Jeg kan, jeg vil, og jeg skal!

Pizza-Thea: 1-0.

Dagen i korte trekk.

– Skoletimene gikk fint.

– Timen hos fysio var tøff. Men også veldig nyttig og bra. Jeg har mye å jobbe med.. Kjenner jo at jeg er utsultet på berøring, samtidig som det er grusomt vanskelig. Ta i mot, ta plass, slike ting. Vekker mange følelser.

– Følelser som jeg endte opp med å kaste opp etterpå.

– Dro tilbake til skolen for møtet med studentrådet. Spiste pizza. Tenkte at det skulle gå fint. Det gikk ikke fint.. Uroen etter å komme meg ut av rommet og hjem for å gjøre mitt ble etterhvert for stor. Jeg dro hjem, nok en gang for å kvitte meg med vonde følelser. I allefall akkurat der og da. Få litt ro, akkurat der og da.

– VIlle deretter bare bli hjemme og tørke snørr og tårer, men jeg dro meg tilbake til skolen. Foredrag i biomekanikk. Glad jeg gjorde det. Fikk tankene over på andre ting. Ting som interesserer meg, som ikke er sykdom, ting som er en del av det friske livet.

– Har nå spist havregrøt og litt frukt til kvelds. Trangen er der igjen. Men jeg holder ut nå. Er litt for sliten til enda en runde.

Pust. Bare pust.

Regn, tårer og tunge bein

Jeg hadde planlagt og bestemt meg for en løpetur i ettermiddag. Til og med spist litt ekstra for å ha nok energi til en runde i marka.

Det hele ble en tung affere. Mest av alt ønsket jeg å droppe hele økten mens jeg kjørte opp til parkeringen etter et ærend i byen (kjøpt en fargeleggingsbok – mer om det senere). Jeg frøs mens jeg satt i den varme bilen med ekstra klær. Å ta av seg jakka og legge i vei fristet lite. Men nå er det slik at det skal mye til før jeg dropper en planlagt økt. Også noe å øve seg på, der altså. Et knippe tanker som raser rundt i en slik situasjon kan være:

Det blir jo så deilig bare jeg kommer i gang

Har dessuten nesten ikke trent denne uka

Skal jeg løpe halvmara på sub 1.30 i september må jeg skjerpe meg

Treningen motiverer meg jo til å spise bra

Bare late folk tar av seg treningstøy uten å ha trent

Den ekstra brødskiven jeg tok tidligere nettopp fordi jeg skulle løpe…

Uroen vil ingen ende ta om jeg drar hjem nå

Jeg elsker jo egentlig å løpe – come an!

Og slik holder jeg på. Igjen begynte jeg å surre rundt på hva jeg kunne skrive om dette på bloggen. Fortsatte å surre mens jeg travet avgårde. Hvorfor gjør jeg dette..? Er det sf’en som driver meg nå..? Hva ville jeg rådet en god venninne til å gjøre i samme situasjon..?
Beina var og fortsatte å være tunge som bly. Det pleier ofte å løsne etter noen kilometer, men ikke i dag. Og det gjorde meg trist og sint. Tunge bein = tung kropp i mitt hode. Og tung kropp betyr selvsagt at jeg har lagt på meg, og alt ville gått så mye enklere om jeg hadde veid mindre.
Enda mer trist og sint ble jeg fordi jeg ikke klarte å tillate meg selv å snu eller begynne å gå. Så jeg gråt.. Lot tårene trille nedover de allerede våte kinnene mine.

Tårene hjalp litt. Jeg våget meg på en kortere runde enn planlagt. Fortsatt i krig mot meg selv og tankene som helst ville pisket meg videre på den planlagte ruta.

Pulsen har roet seg nå. Jeg klarer å kjenne bitte litt mestring over å tross alt ha valgt en kortere rute. Over å ha spist bananen i bilen på veien hjem. Over å ikke ha slått meg selv så altfor hardt.

Nå er det middag.

Mål og mening

Noe av det jeg ønsker å bruke denne bloggen til er å sette meg mål, jobbe for å nå dem, og så skrive om prosessen både underveis og etterpå. Kanskje ha noen målsetninger for hver uke, og ta en evaluering hver søndag. Noe sånt.

I går bestemte jeg meg i allefall for 3 ting jeg ønsker å oppnå denne helgen:

1. Spise minimum 4 måltider hver dag og ikke kaste opp. Fredag, lørdag og søndag (fredag = check!).

2. Skrive ferdig en oppgave som skulle vært levert.

3. Være sammen med familien og delta på 17.mai-arrangementet der søsteren min bor.

Jeg er godt i gang med nr. 1. I går spiste jeg altså frokost, lunsj, middag og kvelds. Og dette forsøker jeg å gi meg selv cred for. Selv om tankene prøver å fortelle meg at “det er jo en selvfølge, dette skulle du uansett fikset for lenge siden, enhver idiot klarer å spise uten å kaste opp, osv”. Men slik er det faktisk ikke nå. Det er absolutt ikke en selvfølge at jeg klarer å spise bra uten å kaste opp.

Så hvorfor klarte jeg det i går?

Jeg spiste en liten frokost, men jeg spiste veldig bra til lunsj. Etter en liten treningsøkt. Det er alltid lettere å spise etter trening, da har jeg liksom fortjent maten. Akkurat som om mat er noe man må fortjene. En klassisk spiseforstyrret tanke/regel som jeg jobber med å utfordre.
Å spise nok er møkka-skummelt, men det er likeså helt vesentlig for å unngå den fysiologiske trangen til å overspise. Jeg klarte å avlede meg i etterkant av måltidet, noe som også er helt essensielt. For trangen til å presse hele lunsjen opp igjen går faktisk over. Etter en stund.
Middagen spiste jeg sammen med foreldrene mine. I forkant hadde jeg tenkt tusen tanker rundt mulighetene for å kaste opp. Hvordan og når. Foreldrene mine skulle egentlig bort, men så ble mamme hjemme fordi hun ikke er i form. Strek i den bulimiske planen der, altså. Likevel hadde jeg før måltidet klart å endre tanken min om at middagen skulle opp. Den skulle i stedet beholdes. Igjen; en selvfølge for de fleste. For en med sf? Nop. En av grunnene til denne endringen tror jeg kommer av at jeg tenkte å blogge om det. Blogge om alle tankene rundt mine planer om å kaste opp. Gikk og formulerte et innlegg rundt det, og fikk da sett på tankene fra et annet perspektiv. De måtte organiseres og reformuleres, siden de tross alt skulle skrives ned og ut på nettet. Nå kom jeg aldri så langt, men selve prosessen var i seg selv en viktig manøver.

Dessuten ble det litt snørr og tårer rett etter middagen. Å få følelsene ut på et vis er så mye mer hensiktsmessig enn å holde alt inne. På Modum hadde vi alltid en felles gruppe-samling etter middag og kvelds. Der var det til tider også mye snørr og tårer, og av og til irritasjon og frustrasjon over å måtte sitte nede i det fordømte kjellerrommet hver kveld. Likevel – jeg savner disse samlingene big time.

Jeg klarte meg altså bra i går. Men – det er et men. Jeg safet nok litt på mengdene. Trygg på at jeg heller ligger bitte litt i minus, enn i pluss. For tanken på å gå i overskudd – den er uholdbar. Samtidig vet jeg at å “safe” hele tiden egentlig ikke er stort bedre enn å kaste opp. Eller å overtrene. Det er like spiseforstyrret åkke som.

Nå skal jeg i gang med nr. 2 på listen over helgens mål: studieoppgaven. Forsøke å samle hodet litt, for første gang på litt for lenge. Gleder meg til å kunne skrive “check” også her!

Tingenes tilstand

Så hvordan står det egentlig til om dagen? Jo, nå skal dere høre.

Studier:

Jeg er fulltidsstudet. Det går sånn passe bra. For første gang i mitt liv så strøk jeg på en stor eksamen før påske. Den må jeg ta opp igjen, og bestå, ved skolestart i august for å kunne begynne på neste studieår. Kjipt å ha det hengende over seg, men jeg skal fikse biffen denne gangen! Tvilen rammer meg av og til, men i bunn og grunn har jeg oppriktig tro på at jeg skal bestå ved neste forsøk. (dessuten strøk nesten 1 av 3, så jeg er i det minste ikke alene i denne båten).
Sånn ellers går det litt i bølgedaler hva angår motivasjon og innsats ang. studiene. Har hatt rundt ti dager nå hvor ting har vært veldig tungt, og jeg har vært lite på skolen. Det er ikke lenge til eksamen, så denne trenden må snus asap!

Behandling og slikt:

Jeg går i behandling på et DPS, ca annenhver uke. Her går jeg nå hovedsaklig for depresjon, men spiseforstyrrelsen (sf’en) er og blir et tilbakevendene tema. Siden sf’en også har blitt verre gjennom høsten og vinteren, er jeg nå henvist til Spisefortyrrelsespoliklinikken på Gaustad. Der har jeg hatt to utredningssamtaler, og skal ha to til før inntaksteamet der vurderer om og evt. hva slags behandling jeg får tilbud om. Hvorfor Gaustad? Jo, fordi de har en ganske annen tilnæring der enn de stedene jeg har vært tilknyttet før – både poliklinisk og som innlagt. De har mye fokus på kunst og hvordan bruke det til å bli kjent med seg selv på en ny måte, samt håndtering av vanskelige følelser ved hjelp av kreative metoder. Dette er en tilnæring som ligger laaangt utenfor min komfortsone, og nettopp derfor tenker jeg det kan være virkningsfullt for meg.
En annen viktig grunn at at jeg har søkt meg dit er at fastlegen min jobber 50% der. Hun er rett og slett en fantastisk og sable (skummelt) dyktig person, og jeg tenker at et så bra menneske ikke kan jobbe på et dårlig sted. Enektl og greit. Les gjerne mer om tilbudet dere her.

I tillegg har jeg nettopp startet opp hos en psykomotorisk fysioterapeut. Jeg har hatt god erfaring med det fra en tidligere innleggelse, og har ønsket å komme i gang med dette igjen. Etter mye frem og tilbake fant jeg endelig én med kort ventetid, og mitt første møte med vedkommende var virkelig oppløftende. Så jeg er spent på fortsettelsen her.

Jeg nevnte også fastlegen min. En periode i vinter var jeg hos henne annenhver/hver uke, siden elektrolyttene mine var litt på tur, og vekten hadde gått en del ned på kort tid. Hun holder meg virkelig fast, og våger å stille de vanskelige spørsmålene. Kanskje derfor har jeg avlyst et par av timene der den siste tiden, selv om jeg har hatt gode unnskyldninger.. *kremt*

Så det skal ikke stå på hjelp. Og jeg er evig takknemlig for at jeg blir tatt sånn på alvor. Det har i grunn ofte bikket over til dårlig samvittighet for at jeg får så mye støtte – og fortsatt ikke blir frisk. Er jeg bare lat, udugelig, ikke mottakelig, osv.. er tanker som stadig streifer meg. Mer om det kommer trolig i fremtidige innlegg.

Hvordan har jeg det, da?

Jeg kaster opp omtrent daglig. Treningen er av og til lystbetont og veldig gøy, av og til tvang og bare drit. Jeg har ofte mye angst og uro, sover til tider dårlig, og gråter mye. Som regler alene, fordi jeg velger det selv. Jeg har flere jeg kan ringe og prate med, men jeg velger altså å la være. Mitt sosiale liv foregår stort sett på skolen når jeg er der, av og til på trening, og noe her i kollektivet jeg bor i. En god venn av meg har nylig flyttet inn, så et viktig mål for meg er å være mer sosial både med han og med andre felles venner. Jeg har også én veldig god venninne her i byen som jeg har kontakt med daglig, og som stort sett vet hvordan ståa er. Henne vil jeg også bli enda flinkere til å bruke, både å ringe til og være sammen med. Hun ønsker virkelig å være der for meg, så det er i grunn bare opp til meg å tørre å åpne mer opp. Ellers er jeg hjemme hos foreldrene mine noen helger, og en gang i blant hos søsteren min og hennes familie.

Alt i alt er det ganske tungt akkurat nå om dagen. Rett og slett. Men det er ikke helt svart. Jeg har håp om at det vil bli bedre, at jeg vil kunne bli frisk, at jeg vil klare å komme meg gjennom studiene, at jeg vil klare å være mer sosial, og generelt benytte meg mer av alt det gode livet faktisk har å by på. Heldigvis har jeg også folk rundt meg som bærer håpet for meg de dagene jeg ikke klarer det selv. Uten disse hadde jeg trolig ikke vært i live.

Jeg skal bli frisk. Så enkelt, og så vanskelig. Å vite hvor man står er helt avgjørende for å kunne ta riktig kompasskurs videre. “At hitta den röda punkten”, var et viktig fokus under behandlingen på Modum Bad. Først da kan man finne ut hvordan man skal komme seg dit man vil, og hva som vil kreves for å komme dit. Jeg fant det, trodde jeg i allefall, der dypt i Vikersunds skoger. Men jeg har helt tydelig mistet det et sted på veien i etterkant. Nå er jeg på leting igjen.

Dream-Belive-Let-It-Happen-katerinalover-30307836-500-332