Jeg kommer aldri til å angre på

..at jeg:

 

  • Drakk for mye kaffe sammen med gode venner.
  • Var for ofte sammen med de jeg er glad i.
  • Fikk for mye frisk luft.
  • Så for mange filmer på kino.
  • Hørte på for mye god musikk.
  • Sov så mange netter i telt.
  • Badet så mye i sjøen.
  • Lo så jeg fikk vondt i magen. Ofte.
  • Spiste så mye god mat.
  • Smilte så ofte til fremmede på gaten.

 

Og ikke minst:

 

Jeg kommer aldri til å angre på at jeg valgte å bli frisk.

Aldri.

Valg og muligheter

I dag har jeg tenkt og grublet mye. Snudde på vei til skolen. Med gråten i halsen og angsten i hælene løp jeg hjem igjen.. Redd, trist, frustrert og sint. Har tenkt tanker som at jeg aldri i verden kommer til å fikse denne eksamen, dette studiet, dette livet! Osv.. You know the drill. Man trykker seg selv så langt ned det er mulig å komme. Og så enda litt lenger.
Der nede er det kjipt. Det er skikkelig, skikkelig mørkt, og man ser ingen verdens ting. I stedet forestiller man seg. F.eks at man er en kjempe stor, feit og ekkelt person som ikke fortjener å se dagens lys igjen. Fine greier.

Uansett. Jeg måtte omsider bryte ut av denne …tilstanden. Jeg skulle til fysioterapeuten igjen, og grudde meg selvfølgelig. Jeg gruer meg jo til alt om dagen. Snakk om bortkastet energi.

Jeg fikk i allefall sagt litt om hvordan jeg reagerte etter forrige time. Tårene rant. Igjen.

Men det hjalp! Så denne timen ble mye bedre, og jeg følte jeg fikk masse ut av tiden der. Klarte å kjenne etter mer, ta plass, våge å ta i mot i litt større grad. Der er fortsatt tøft, men jeg er også nyskjerrig på fortsettelsen. Kanskje jeg kan lære meg å ta i mot? Kanskje jeg kan håndtere å bli tatt på bare for at det skal være godt? Og ikke for å fikse en eller annen muskel eller et ledd. Kanskje jeg kan klare å være til bry, la andre gjøre noe for meg -uten ekstremt dårlig samvittighet i etterkant? Dét hadde vært noe!

Fortsatte i grubleboksen da jeg kom hjemover, men i et litt lettere modus. Skal jeg jobbe med meg selv, bli frisk(ere), kunne leve godt – så er jeg nødt til å legge ned en helsikes jobb. Det vil ta tid, og det vil koste masse. Men jeg tror uansett jeg vil komme bedre ut enn å fortsette slik som nå. For i disse dager føler jeg at alt bare er halvveis. Behandlingen blir halvveis, studiet blir halvveis, og sosialt liv og hyggelige ting ellers blir ingenveis.
Neste år er jeg nødt til å gjøre noe annerledes. Jeg kan ikke fortsette i samme spor og forvente et annet resultat. (Er ikke det selve definisjonen på galskap, sagt av en eller annen klok mann? )

I ettermiddag har jeg dessuten gjort en smart ting. Jeg har snakket med folk. Jeg har skrevet og søkt råd hos tidligere medpasienter og andre venner, folk som kjenner meg. Det hjelper jo virkelig å skrive ting ned eller si det høyt. Gruble litt sammen med noen. Og få svar, andres tanker rundt situasjonen.
I ettermiddag har jeg dessuten hatt et par supre timer sammen med roomien min, A (selv om jeg egentlig ville bli hjemme og dyrke min egen elendighet). Vi jogget en tur til St.Hansparken, og hengte litt rundt i Tufteparken der. Lekte oss med ulike styrkeøvelser. Ingen av oss hadde klokke, vi talte ikke reps og sett og sånt, vi bare var. Vi pratet, pustet og peste litt, lekte, og nøt den gode stemningen i parken. Fint vær, trivelige folk, lukt av grill (og av hasj..), av sommer. Av livet.

Livet kan være ganske fint, og jeg ønsker virkelig å smake på mer av det. Det jeg minne meg selv på oftere.

Nå er planen følgende:

Jeg skal ta én dag av gangen, og gjøre så godt jeg kan på skolen. Øve det jeg orker, lese litt hver dag ved siden av – og gjennomføre eksamen så godt jeg kan. Jeg har nix nada å tape på å prøve. Hva jeg gjør fra høsten av vet jeg ikke enda, men det trenger jeg ikke bestemme meg for nå. Nå skal jeg jobbe frem mot tirsdagen om 2 uker, og prøve å ta best mulig vare på meg selv underveis.

Også skal jeg puste. Husk å puste.

33753-breathe-in-breathe-out-move-on

Mål og mening

Noe av det jeg ønsker å bruke denne bloggen til er å sette meg mål, jobbe for å nå dem, og så skrive om prosessen både underveis og etterpå. Kanskje ha noen målsetninger for hver uke, og ta en evaluering hver søndag. Noe sånt.

I går bestemte jeg meg i allefall for 3 ting jeg ønsker å oppnå denne helgen:

1. Spise minimum 4 måltider hver dag og ikke kaste opp. Fredag, lørdag og søndag (fredag = check!).

2. Skrive ferdig en oppgave som skulle vært levert.

3. Være sammen med familien og delta på 17.mai-arrangementet der søsteren min bor.

Jeg er godt i gang med nr. 1. I går spiste jeg altså frokost, lunsj, middag og kvelds. Og dette forsøker jeg å gi meg selv cred for. Selv om tankene prøver å fortelle meg at “det er jo en selvfølge, dette skulle du uansett fikset for lenge siden, enhver idiot klarer å spise uten å kaste opp, osv”. Men slik er det faktisk ikke nå. Det er absolutt ikke en selvfølge at jeg klarer å spise bra uten å kaste opp.

Så hvorfor klarte jeg det i går?

Jeg spiste en liten frokost, men jeg spiste veldig bra til lunsj. Etter en liten treningsøkt. Det er alltid lettere å spise etter trening, da har jeg liksom fortjent maten. Akkurat som om mat er noe man må fortjene. En klassisk spiseforstyrret tanke/regel som jeg jobber med å utfordre.
Å spise nok er møkka-skummelt, men det er likeså helt vesentlig for å unngå den fysiologiske trangen til å overspise. Jeg klarte å avlede meg i etterkant av måltidet, noe som også er helt essensielt. For trangen til å presse hele lunsjen opp igjen går faktisk over. Etter en stund.
Middagen spiste jeg sammen med foreldrene mine. I forkant hadde jeg tenkt tusen tanker rundt mulighetene for å kaste opp. Hvordan og når. Foreldrene mine skulle egentlig bort, men så ble mamme hjemme fordi hun ikke er i form. Strek i den bulimiske planen der, altså. Likevel hadde jeg før måltidet klart å endre tanken min om at middagen skulle opp. Den skulle i stedet beholdes. Igjen; en selvfølge for de fleste. For en med sf? Nop. En av grunnene til denne endringen tror jeg kommer av at jeg tenkte å blogge om det. Blogge om alle tankene rundt mine planer om å kaste opp. Gikk og formulerte et innlegg rundt det, og fikk da sett på tankene fra et annet perspektiv. De måtte organiseres og reformuleres, siden de tross alt skulle skrives ned og ut på nettet. Nå kom jeg aldri så langt, men selve prosessen var i seg selv en viktig manøver.

Dessuten ble det litt snørr og tårer rett etter middagen. Å få følelsene ut på et vis er så mye mer hensiktsmessig enn å holde alt inne. På Modum hadde vi alltid en felles gruppe-samling etter middag og kvelds. Der var det til tider også mye snørr og tårer, og av og til irritasjon og frustrasjon over å måtte sitte nede i det fordømte kjellerrommet hver kveld. Likevel – jeg savner disse samlingene big time.

Jeg klarte meg altså bra i går. Men – det er et men. Jeg safet nok litt på mengdene. Trygg på at jeg heller ligger bitte litt i minus, enn i pluss. For tanken på å gå i overskudd – den er uholdbar. Samtidig vet jeg at å “safe” hele tiden egentlig ikke er stort bedre enn å kaste opp. Eller å overtrene. Det er like spiseforstyrret åkke som.

Nå skal jeg i gang med nr. 2 på listen over helgens mål: studieoppgaven. Forsøke å samle hodet litt, for første gang på litt for lenge. Gleder meg til å kunne skrive “check” også her!