Tenk langsiktig!

Nå er jeg stressa. Av 4 årsaker:

  • Behandleren min på DPS måtte avlyse i dag pga. sykt barn. Kjipt, men sånn er det. Det er forøvrig første gang hun har avlyst en time, så no hard feelings der! Men det hadde vært godt å få tømt seg litt i dag, samt hjelp til å sortere ett og annet. Får sette meg ned med penn og papir og gjøre det sjæl!
  • Jeg (+ foreldrene mine og søsteren min) har en leilighet som skal selges. Fikk nå beskjed om at megler ikke kan bruke gamle bilder, så nye må tas. Hvilket er litt styr siden jeg har en leieboer der nå som driver med pakking og flytting. Søsteren min og jeg bor et stykke unna, og foreldrene mine reiser på ferie til helgen. Så det beste hadde kanskje vært å utsette hele greia. Men da taper vi jo penger, og dessuten må jeg endre adresse pga. skatteregler. Så det blir et styr, særlig siden jeg er på vei til å søke penger fra NAV nå (som forøvrig er et stressmoment i seg selv). Vet ikke helt hvordan vi skal løse dette best (og billigst) mulig.
  • Jeg skal feire bursdag i kveld. Det blir hyggelig, men det stresser meg likevel.
  • Jeg spiser og beholder all mat. For 7. dagen på rad! Dét er stress, det!

Fikk et lite angstanfall mens jeg gikk hjemover etter å ha vært på butikken i stad. Måtte bare sette fra meg posene og puste. Men det gikk seg til.. Takk og lov! Jeg kan mestre dette. Tenke langsiktig. Jeg løser ingen verdens ting ved å kaste opp i allefall. Det sier jo seg selv, sånn egentlig. Så jeg gjør det andre folk ville gjort. Spiser lunsj som vanlig, puster og holder ut.

Jeg kan, jeg vil, og jeg skal!

Advertisements

Veien videre

Jeg har bestemt meg for at jeg ikke kommer til å følge fullt studieløp videre fra høsten av. Jeg makter ikke to år til som dette. Dette ble mer eller mindre tydelig for meg da jeg var hos fastlegen min på fredag. For hva er alternativet..? Holde ut to år til med studier og endelig oppnå en grad, men fortsatt ha det vanskelig på alle mulig andre måter? Nei.

Nei, nei, nei! Da vil jeg heller befinne meg six feet under..

Men det er vanskelig og skamfullt. Tanken på å se klassen bevege seg videre på veien mot å bli fysioterapeuter, mens jeg setter det hele på vent. Å igjen skulle motta penger fra NAV. Å si høyt til folk og fe at jeg nok en gang ikke fikset det “alle andre” fikser – å være i 100% studier/jobb. Det gruer jeg meg veldig til.

Jeg kjenner også på en frykt for at jeg nå ikke har noen grunn til å utsette eller bortforklare kampen jeg er nødt til å ta for å komme vidre. Jeg SKAL komme ut friskere på andre siden, og da er jeg nødt til å virkelig gi jernet. Jeg kan ikke flykte fra det vanskelige, fra utfordringene, fordi “jeg måtte fokusere på den oppgaven”. Da må jeg ta meg selv på alvor, og bruke tiden i behandling godt. Så denne frykten er nok også et positivt tegn. Et tegn på at jeg vet at dette ikke blir noen luksusreise, men tvert i mot en humpete tur med mye motgang underveis. Endring er forbanna krevende, men det er nettopp dét som må til.

change-4-1imepyc

Det er mye jeg kjenner jeg vil skrive og reflektere rundt ang. denne avgjørelsen. Jeg får ta det litt og litt. Men det blir ingen eksamen nå. Det blir i allefall én, kanskje to i august; den jeg strøk på før påske + evt. den jeg skulle hatt nå om en uke. De to fagene har mye felles pensum, så jeg tror det skal kunne gå greit å lese/øve til begge to. Så lenge jeg strukturer meg i sommer og får lest litt jevnt og trutt. Og ikke minst kommer meg litt ovenpå i forhold til hvor jeg er nå. Det blir den viktigste jobben i dagene og ukene fremover.

Valg og muligheter

I dag har jeg tenkt og grublet mye. Snudde på vei til skolen. Med gråten i halsen og angsten i hælene løp jeg hjem igjen.. Redd, trist, frustrert og sint. Har tenkt tanker som at jeg aldri i verden kommer til å fikse denne eksamen, dette studiet, dette livet! Osv.. You know the drill. Man trykker seg selv så langt ned det er mulig å komme. Og så enda litt lenger.
Der nede er det kjipt. Det er skikkelig, skikkelig mørkt, og man ser ingen verdens ting. I stedet forestiller man seg. F.eks at man er en kjempe stor, feit og ekkelt person som ikke fortjener å se dagens lys igjen. Fine greier.

Uansett. Jeg måtte omsider bryte ut av denne …tilstanden. Jeg skulle til fysioterapeuten igjen, og grudde meg selvfølgelig. Jeg gruer meg jo til alt om dagen. Snakk om bortkastet energi.

Jeg fikk i allefall sagt litt om hvordan jeg reagerte etter forrige time. Tårene rant. Igjen.

Men det hjalp! Så denne timen ble mye bedre, og jeg følte jeg fikk masse ut av tiden der. Klarte å kjenne etter mer, ta plass, våge å ta i mot i litt større grad. Der er fortsatt tøft, men jeg er også nyskjerrig på fortsettelsen. Kanskje jeg kan lære meg å ta i mot? Kanskje jeg kan håndtere å bli tatt på bare for at det skal være godt? Og ikke for å fikse en eller annen muskel eller et ledd. Kanskje jeg kan klare å være til bry, la andre gjøre noe for meg -uten ekstremt dårlig samvittighet i etterkant? Dét hadde vært noe!

Fortsatte i grubleboksen da jeg kom hjemover, men i et litt lettere modus. Skal jeg jobbe med meg selv, bli frisk(ere), kunne leve godt – så er jeg nødt til å legge ned en helsikes jobb. Det vil ta tid, og det vil koste masse. Men jeg tror uansett jeg vil komme bedre ut enn å fortsette slik som nå. For i disse dager føler jeg at alt bare er halvveis. Behandlingen blir halvveis, studiet blir halvveis, og sosialt liv og hyggelige ting ellers blir ingenveis.
Neste år er jeg nødt til å gjøre noe annerledes. Jeg kan ikke fortsette i samme spor og forvente et annet resultat. (Er ikke det selve definisjonen på galskap, sagt av en eller annen klok mann? )

I ettermiddag har jeg dessuten gjort en smart ting. Jeg har snakket med folk. Jeg har skrevet og søkt råd hos tidligere medpasienter og andre venner, folk som kjenner meg. Det hjelper jo virkelig å skrive ting ned eller si det høyt. Gruble litt sammen med noen. Og få svar, andres tanker rundt situasjonen.
I ettermiddag har jeg dessuten hatt et par supre timer sammen med roomien min, A (selv om jeg egentlig ville bli hjemme og dyrke min egen elendighet). Vi jogget en tur til St.Hansparken, og hengte litt rundt i Tufteparken der. Lekte oss med ulike styrkeøvelser. Ingen av oss hadde klokke, vi talte ikke reps og sett og sånt, vi bare var. Vi pratet, pustet og peste litt, lekte, og nøt den gode stemningen i parken. Fint vær, trivelige folk, lukt av grill (og av hasj..), av sommer. Av livet.

Livet kan være ganske fint, og jeg ønsker virkelig å smake på mer av det. Det jeg minne meg selv på oftere.

Nå er planen følgende:

Jeg skal ta én dag av gangen, og gjøre så godt jeg kan på skolen. Øve det jeg orker, lese litt hver dag ved siden av – og gjennomføre eksamen så godt jeg kan. Jeg har nix nada å tape på å prøve. Hva jeg gjør fra høsten av vet jeg ikke enda, men det trenger jeg ikke bestemme meg for nå. Nå skal jeg jobbe frem mot tirsdagen om 2 uker, og prøve å ta best mulig vare på meg selv underveis.

Også skal jeg puste. Husk å puste.

33753-breathe-in-breathe-out-move-on

Fint

Akkurat nå, her og nå, har jeg det fint. 

  

Pledd, kaffe, vann og et par pensumbøker. Jeg puster med magen og er stolt over å ha kommet meg ut av hulen hjemme. 

Et godt øyeblikk. Trenger ikke mer akkurat nå. 

Pizza-Thea: 1-0.

Dagen i korte trekk.

– Skoletimene gikk fint.

– Timen hos fysio var tøff. Men også veldig nyttig og bra. Jeg har mye å jobbe med.. Kjenner jo at jeg er utsultet på berøring, samtidig som det er grusomt vanskelig. Ta i mot, ta plass, slike ting. Vekker mange følelser.

– Følelser som jeg endte opp med å kaste opp etterpå.

– Dro tilbake til skolen for møtet med studentrådet. Spiste pizza. Tenkte at det skulle gå fint. Det gikk ikke fint.. Uroen etter å komme meg ut av rommet og hjem for å gjøre mitt ble etterhvert for stor. Jeg dro hjem, nok en gang for å kvitte meg med vonde følelser. I allefall akkurat der og da. Få litt ro, akkurat der og da.

– VIlle deretter bare bli hjemme og tørke snørr og tårer, men jeg dro meg tilbake til skolen. Foredrag i biomekanikk. Glad jeg gjorde det. Fikk tankene over på andre ting. Ting som interesserer meg, som ikke er sykdom, ting som er en del av det friske livet.

– Har nå spist havregrøt og litt frukt til kvelds. Trangen er der igjen. Men jeg holder ut nå. Er litt for sliten til enda en runde.

Pust. Bare pust.

Mål og mening

Noe av det jeg ønsker å bruke denne bloggen til er å sette meg mål, jobbe for å nå dem, og så skrive om prosessen både underveis og etterpå. Kanskje ha noen målsetninger for hver uke, og ta en evaluering hver søndag. Noe sånt.

I går bestemte jeg meg i allefall for 3 ting jeg ønsker å oppnå denne helgen:

1. Spise minimum 4 måltider hver dag og ikke kaste opp. Fredag, lørdag og søndag (fredag = check!).

2. Skrive ferdig en oppgave som skulle vært levert.

3. Være sammen med familien og delta på 17.mai-arrangementet der søsteren min bor.

Jeg er godt i gang med nr. 1. I går spiste jeg altså frokost, lunsj, middag og kvelds. Og dette forsøker jeg å gi meg selv cred for. Selv om tankene prøver å fortelle meg at “det er jo en selvfølge, dette skulle du uansett fikset for lenge siden, enhver idiot klarer å spise uten å kaste opp, osv”. Men slik er det faktisk ikke nå. Det er absolutt ikke en selvfølge at jeg klarer å spise bra uten å kaste opp.

Så hvorfor klarte jeg det i går?

Jeg spiste en liten frokost, men jeg spiste veldig bra til lunsj. Etter en liten treningsøkt. Det er alltid lettere å spise etter trening, da har jeg liksom fortjent maten. Akkurat som om mat er noe man må fortjene. En klassisk spiseforstyrret tanke/regel som jeg jobber med å utfordre.
Å spise nok er møkka-skummelt, men det er likeså helt vesentlig for å unngå den fysiologiske trangen til å overspise. Jeg klarte å avlede meg i etterkant av måltidet, noe som også er helt essensielt. For trangen til å presse hele lunsjen opp igjen går faktisk over. Etter en stund.
Middagen spiste jeg sammen med foreldrene mine. I forkant hadde jeg tenkt tusen tanker rundt mulighetene for å kaste opp. Hvordan og når. Foreldrene mine skulle egentlig bort, men så ble mamme hjemme fordi hun ikke er i form. Strek i den bulimiske planen der, altså. Likevel hadde jeg før måltidet klart å endre tanken min om at middagen skulle opp. Den skulle i stedet beholdes. Igjen; en selvfølge for de fleste. For en med sf? Nop. En av grunnene til denne endringen tror jeg kommer av at jeg tenkte å blogge om det. Blogge om alle tankene rundt mine planer om å kaste opp. Gikk og formulerte et innlegg rundt det, og fikk da sett på tankene fra et annet perspektiv. De måtte organiseres og reformuleres, siden de tross alt skulle skrives ned og ut på nettet. Nå kom jeg aldri så langt, men selve prosessen var i seg selv en viktig manøver.

Dessuten ble det litt snørr og tårer rett etter middagen. Å få følelsene ut på et vis er så mye mer hensiktsmessig enn å holde alt inne. På Modum hadde vi alltid en felles gruppe-samling etter middag og kvelds. Der var det til tider også mye snørr og tårer, og av og til irritasjon og frustrasjon over å måtte sitte nede i det fordømte kjellerrommet hver kveld. Likevel – jeg savner disse samlingene big time.

Jeg klarte meg altså bra i går. Men – det er et men. Jeg safet nok litt på mengdene. Trygg på at jeg heller ligger bitte litt i minus, enn i pluss. For tanken på å gå i overskudd – den er uholdbar. Samtidig vet jeg at å “safe” hele tiden egentlig ikke er stort bedre enn å kaste opp. Eller å overtrene. Det er like spiseforstyrret åkke som.

Nå skal jeg i gang med nr. 2 på listen over helgens mål: studieoppgaven. Forsøke å samle hodet litt, for første gang på litt for lenge. Gleder meg til å kunne skrive “check” også her!

Tingenes tilstand

Så hvordan står det egentlig til om dagen? Jo, nå skal dere høre.

Studier:

Jeg er fulltidsstudet. Det går sånn passe bra. For første gang i mitt liv så strøk jeg på en stor eksamen før påske. Den må jeg ta opp igjen, og bestå, ved skolestart i august for å kunne begynne på neste studieår. Kjipt å ha det hengende over seg, men jeg skal fikse biffen denne gangen! Tvilen rammer meg av og til, men i bunn og grunn har jeg oppriktig tro på at jeg skal bestå ved neste forsøk. (dessuten strøk nesten 1 av 3, så jeg er i det minste ikke alene i denne båten).
Sånn ellers går det litt i bølgedaler hva angår motivasjon og innsats ang. studiene. Har hatt rundt ti dager nå hvor ting har vært veldig tungt, og jeg har vært lite på skolen. Det er ikke lenge til eksamen, så denne trenden må snus asap!

Behandling og slikt:

Jeg går i behandling på et DPS, ca annenhver uke. Her går jeg nå hovedsaklig for depresjon, men spiseforstyrrelsen (sf’en) er og blir et tilbakevendene tema. Siden sf’en også har blitt verre gjennom høsten og vinteren, er jeg nå henvist til Spisefortyrrelsespoliklinikken på Gaustad. Der har jeg hatt to utredningssamtaler, og skal ha to til før inntaksteamet der vurderer om og evt. hva slags behandling jeg får tilbud om. Hvorfor Gaustad? Jo, fordi de har en ganske annen tilnæring der enn de stedene jeg har vært tilknyttet før – både poliklinisk og som innlagt. De har mye fokus på kunst og hvordan bruke det til å bli kjent med seg selv på en ny måte, samt håndtering av vanskelige følelser ved hjelp av kreative metoder. Dette er en tilnæring som ligger laaangt utenfor min komfortsone, og nettopp derfor tenker jeg det kan være virkningsfullt for meg.
En annen viktig grunn at at jeg har søkt meg dit er at fastlegen min jobber 50% der. Hun er rett og slett en fantastisk og sable (skummelt) dyktig person, og jeg tenker at et så bra menneske ikke kan jobbe på et dårlig sted. Enektl og greit. Les gjerne mer om tilbudet dere her.

I tillegg har jeg nettopp startet opp hos en psykomotorisk fysioterapeut. Jeg har hatt god erfaring med det fra en tidligere innleggelse, og har ønsket å komme i gang med dette igjen. Etter mye frem og tilbake fant jeg endelig én med kort ventetid, og mitt første møte med vedkommende var virkelig oppløftende. Så jeg er spent på fortsettelsen her.

Jeg nevnte også fastlegen min. En periode i vinter var jeg hos henne annenhver/hver uke, siden elektrolyttene mine var litt på tur, og vekten hadde gått en del ned på kort tid. Hun holder meg virkelig fast, og våger å stille de vanskelige spørsmålene. Kanskje derfor har jeg avlyst et par av timene der den siste tiden, selv om jeg har hatt gode unnskyldninger.. *kremt*

Så det skal ikke stå på hjelp. Og jeg er evig takknemlig for at jeg blir tatt sånn på alvor. Det har i grunn ofte bikket over til dårlig samvittighet for at jeg får så mye støtte – og fortsatt ikke blir frisk. Er jeg bare lat, udugelig, ikke mottakelig, osv.. er tanker som stadig streifer meg. Mer om det kommer trolig i fremtidige innlegg.

Hvordan har jeg det, da?

Jeg kaster opp omtrent daglig. Treningen er av og til lystbetont og veldig gøy, av og til tvang og bare drit. Jeg har ofte mye angst og uro, sover til tider dårlig, og gråter mye. Som regler alene, fordi jeg velger det selv. Jeg har flere jeg kan ringe og prate med, men jeg velger altså å la være. Mitt sosiale liv foregår stort sett på skolen når jeg er der, av og til på trening, og noe her i kollektivet jeg bor i. En god venn av meg har nylig flyttet inn, så et viktig mål for meg er å være mer sosial både med han og med andre felles venner. Jeg har også én veldig god venninne her i byen som jeg har kontakt med daglig, og som stort sett vet hvordan ståa er. Henne vil jeg også bli enda flinkere til å bruke, både å ringe til og være sammen med. Hun ønsker virkelig å være der for meg, så det er i grunn bare opp til meg å tørre å åpne mer opp. Ellers er jeg hjemme hos foreldrene mine noen helger, og en gang i blant hos søsteren min og hennes familie.

Alt i alt er det ganske tungt akkurat nå om dagen. Rett og slett. Men det er ikke helt svart. Jeg har håp om at det vil bli bedre, at jeg vil kunne bli frisk, at jeg vil klare å komme meg gjennom studiene, at jeg vil klare å være mer sosial, og generelt benytte meg mer av alt det gode livet faktisk har å by på. Heldigvis har jeg også folk rundt meg som bærer håpet for meg de dagene jeg ikke klarer det selv. Uten disse hadde jeg trolig ikke vært i live.

Jeg skal bli frisk. Så enkelt, og så vanskelig. Å vite hvor man står er helt avgjørende for å kunne ta riktig kompasskurs videre. “At hitta den röda punkten”, var et viktig fokus under behandlingen på Modum Bad. Først da kan man finne ut hvordan man skal komme seg dit man vil, og hva som vil kreves for å komme dit. Jeg fant det, trodde jeg i allefall, der dypt i Vikersunds skoger. Men jeg har helt tydelig mistet det et sted på veien i etterkant. Nå er jeg på leting igjen.

Dream-Belive-Let-It-Happen-katerinalover-30307836-500-332