Siden sist

Det har skjedd så mye siden sist jeg var her inne. Både i den store verden vi alle lever i, men også i min verden. Både på utsiden og innsiden.

Det første som skjedde var at depresjonen slapp taket. Tåken lettet, mørket forsvant. Det er ikke bare noe man sier. Der skjer, faktisk. På ordentlig. Verden blir klarere og mer tydelig. Akkurat som om man endelig er en del av den, i stedet for å stå på utsiden og titte inn.

Brått var det ikke så tungt å stå opp lenger. Brått så jeg frem til dagen, fremfor å grue meg til den. Brått var ikke det å dusje og fikse seg en slitsom kamp som jeg måtte gjøre selv om jeg helst ville bli under dyna.

Brått så jeg verden med litt andre øyne. Friskere øyne – og da kan ting skje.

  • Jeg har fått ny jobb. En krevende og utfordrende jobb, som jeg virkelig stortrives i!
  • Jeg har besøkt min gamle jobb, noe jeg har gruet meg til og unngått i evigheter. Og all gruingen viste seg å være fullstendig ubegrunnet (at jeg aldri lærer..).
  • Jeg har holdt foredrag om DNT ung på 4 ulike skoler/høyskoler.
  • Jeg har byttet til et større og finere rom her i kollektivet, og en veldig trivelig franskmann har flyttet inn i mitt gamle.
  • Jeg har være mer sosial enn på lenge, og dét uten å være et vrak i for- og etterkant.
  • Jeg har vært på TV. Riksdekkende, til og med!
  • Jeg har holdt tale til foreldrene mine da de feiret 60års bursdag i helgen. Det hadde jeg aldri i verden klart for bare noen uker siden.
  • Jeg har klart å være mer i nuet, og dessuten stå bedre rustet i vanskelige ting enn på veldig lenge.

Det er virkelig såååå godt å kjenne på gode følelser igjen. Nå når jeg endelig har kommet meg opp av hengemyra, så innser jeg jo hvor forferdelig grusomt det er å befinne seg midt i den. Så dét er en av tingene jeg nå må jobbe med; nemlig frykten for å havne der igjen.

Sannsynligheten for at jeg bli deprimert igjen er svært stor. Når en har lidd av tilbakevendene depresjoner noen år, kommer en ikke unna det faktum at mørket mest sannsynlig vil vende tilbake igjen en dag. Men greia er jo hvordan jeg forholder meg til det. Ikke minst hvordan jeg forholder meg til her og nå. Kanskje jeg kan holde meg her i lyset i ukesvis, månedsvis. Kanskje årevis? Og kanskje blir det ikke like mørkt neste gang. Kanskje kan jeg nå gjøre ting annerledes enn jeg har gjort i bedre perioder før, nettopp for å forhindre tilbakefall..?

Jeg har hatt en tendens til å ta litt vel av når jeg først har det bedre. Da føler jeg at jeg på et vis må ta igjen for alt det tapte. Jobbe mer, trene mer, lese mer, treffe folk, stille opp for venner og familie. Redde verden, liksom.
Den første uka var litt sånn. Kropp og hodet gikk på høygir, og jeg sov veldig lite. Men jeg følte meg uovervinnelig, og ville ikke stoppe opp og kjenne etter i det hele tatt. For da ville jo kanskje det vonde vende tilbake. Og dét turte jeg ikke risikere.

Heldigvis har jeg en behandler som drar meg ned på jorda igjen. En slags partypooper som bad meg strengt om å roe ned, stikke fingeren i jorda, og ikke ta helt fullstendig av. Jeg var på vei til å skaffe meg to jobber til, og i tillegg ta på meg mer jobb på frivillig basis. Jeg fikk tanker om å avslutte all behandling og si i fra meg plassen på Gaustad hvor jeg starter opp om noen små uker. Dessuten løp jeg på meg beinhinnebetnnelse (igjen), kuttet av en fingertupp (fikk sydd den på igjen), og var generelt bitte litt ute av kontroll.

Men nå har jeg roet ned. Jeg sover bedre, sover til og med på dagen i blant, og jeg trener mindre igjen. Jeg holder meg til den ene jobben som jeg var så heldig å få, og har lagt de andre prosjektene på is enn så lenge.

Jeg er back in the game, og motivert som aldri før til å bli kvitt den helvetes spiseforstyrrelsen og annen elendighet som forsøker å ødelegge dette egentlig ganske så herlige livet mitt.

Så planen er å skrive mer igjen fremover. Få dokumentert denne perioden og få mest mulig ut av den. Jobbe og utforske det som er vanskelig, og ikke minst nyte alt som er bra. 

Mindfulness in action

Følelsen av mestring og glede.

Den fikk jeg kjenne på på søndag. Og det var så godt – så utrolig godt.

Jeg har en veldig god venninne som halte meg med ut i skogen. Lysten var definitivt ikke tilstede, men det kom seg etterhvert. Vi gikk en god tur og skravlet i vei. Satt oss også ned med litt jorbær og kaffe fra termos. Enkle, små, store gleder.

Etter tur dro vi opp til et klatrefelt i nærheten. Håpet at fjellet var tørt nok og at regnet holdt seg på avstand slik at vi fikk gått noen ruter. Og det fikk vi!

Spenning, nervøsitet, konsentrasjon, mestring, slit og glede. Klatring er virkelig mindfulness in action!


Etterhvert kjente jeg at klumpen i magen forsvant. At jeg pustet roligere, dypere. At jeg kjente meg glad og takknemlig over å være akkurat her, akkurat nå. Sammen med verdens beste støttespiller og vennninne.

Det var så godt å kjenne på disse følelsene. At de er der, og lengter etter å bli lokket frem. Som små frø, pakket inn i litt for mange lag av jord. Så jeg får grave de frem og forsøke å pleie de som best jeg kan fremover. Luke vekk ugresset steg for steg, slik at frøene får lys og luft. Først da kan de spire og gro.

55 minutter fri

I dag har jeg vært på spinning. I forkant gruet jeg meg, tenkte at jeg ikke orket, og holdt på å droppe hele greia. Men så var det dette med at jeg ikke ønsket en advarsel i booking-systemet ved å ikke møte opp. Så jeg dro – takk og lov!

For det ble 55 minutter med pur glede. Kroppen fungerte på trening for første gang på lenge, og jeg rett og slett koste meg. Jeg nøt den høye pulsen, den drivende musikken, instruktørens inspirerende coaching, og generelt det mind-settet jeg av og til trer inn i under en slik time. Jeg tenkte flere ganger at “Yes, akkurat nå DIGGER jeg livet!”. Og den tanken har jeg ikke kjent på en stund. Det er nesten slik at jeg gråter mens jeg skriver dette. Jepp. Det var rett og slett så. himla. godt.

I disse minuttene var jeg verken spiseforstyrret, deprimert, eller full av angst. Jeg var Thea.

Etter en slik time hender det at jeg blir rimelig høy på meg selv. Jeg tenker brått at jeg skal mestre alt i hele verden, og legger planer i øst og vest. Tilbake til jobb som instruktør, deltidsjobb ved siden av studiene, ta på meg oppdrag som turleder, ta flere kurs, gjøre ferdig PT-studiet VED SIDEN AV alt det andre, kanskje ta opp tråden med gamle venner, sjekke ut Tinder og dra på date noe ganger i uka, engasjere meg i prosjekter og frivillige verv, skaffe litt mer praksis mtp. utdaningen, osv. Tusen planer som jeg en liten stund helt oppriktig tenker at vil gå helt fint. Herlighet, skulle jo bare mangle.

Crashlandingen er jo dømt til å komme etter et slikt svev. Jeg flykter inn i en drømme-tilstand, hvor jeg uten problemer fikser å ha tusen ting i ilden. Selv en frisk duracell-kanin ville blitt sliten av alle de planene jeg ser for meg at jeg burde fikse. Derfor er det greit å skrive de ned. Se litt på de, og tenke at “jo, det er kanskje litt i overkant”. Å ta denne siste eksamen før sommerferien er egentlig nok. Og det er greit. One step at the time, Thea.

Men den spinningtimen, ass. Den var i allefall digg!