Natten

kl. 01.15

Jeg får ikke sove.

Igjen.

Tanker som ikke vil la meg være i fred.

Igjen.

Igjen og igjen. Hvor mange år skal jeg holde på?
Vil jeg noen gang klare studier?
Full jobb?
Sosialt liv?
Kjæreste?

Eller er jeg en sånn som ikke får til disse tingene. Som gir opp. Som ikke gidder, der andre tar tak. Som legger seg ned, der andre reiser seg igjen og går videre.

Noen ganger lurer jeg på hvordan folk orker.

Orker dette livet.

Men de får kanskje sove stort sett hver natt? Kanskje gruer de seg ikke til å treffe venner en fredags kveld? De har kanskje ikke tanker om mat, trening og kropp i hodet døgnet rundt? Kanskje angst er et velkjent ord men ikke en velkjent følelse? Mulig de ikke skammer seg så inderlig over hvem de har blitt, hva de har blitt?

Kanskje.

Tungt

Jeg kjenner ofte at jeg vil skrive, men at jeg samtidig ikke får det til. Jeg orker ikke tenke på rettskriving, på at det skal være en mening bak, at det skal være “riktig” på et vis. At jeg ikke må støte noen, gjøre folk bekymret, ikke skrive ting jeg vil angre på, at jeg må beherske meg og blablabla…

Men nå er det jo en gang slik at jeg har denne bloggen for min egen del. For å få ut litt gørr, og ikke ta alt innover i stedet.

Og saken er den at det er mye gørr for tiden. Ting er så forbanna tungt! Omtrent hver eneste dag lengter jeg bare etter at den skal være over. Samtidig som jeg også gruer meg til natta siden jeg ofte sover dårlig. Så da ligger jeg der, da, på natta. Gruer meg til dagen igjen. Og sånn går no dagan..

Føler jeg ikke mestrer skolen. At det er mye jeg har gått glipp av og ikke fått med meg de siste ukene fordi hodet ikke har vært på rett plass når jeg først har vært på skolen. Og nå når vi øver, så føler jeg også at jeg bare er halvveis med. At jeg ikke har ork, motivasjon eller lyst til å være der.

Samtidig synes jeg jo faget er spennende. Sånn egentlig. Og i utgangspunktet noe jeg mester og kan masse om. Derfor blir jeg også lei meg for at jeg ikke klarer å kjenne på gleden over å studere nå. Mest av alt vil jeg bare rømme landet, rømme fra verden og livet. Men jeg vet jo at det dreier seg om at jeg vil rømme fra meg selv. Mitt eget fordømte hodet som ikke lar meg være i fred.

Klumpen i halsen, uroen som ikke gir slipp, tårene som stadig presser på uten at jeg helt vet hvorfor. Jeg er så forbanna lei!

Sånn. Dagens lille utblåsing.