Jeg kommer aldri til å angre på

..at jeg:

 

  • Drakk for mye kaffe sammen med gode venner.
  • Var for ofte sammen med de jeg er glad i.
  • Fikk for mye frisk luft.
  • Så for mange filmer på kino.
  • Hørte på for mye god musikk.
  • Sov så mange netter i telt.
  • Badet så mye i sjøen.
  • Lo så jeg fikk vondt i magen. Ofte.
  • Spiste så mye god mat.
  • Smilte så ofte til fremmede på gaten.

 

Og ikke minst:

 

Jeg kommer aldri til å angre på at jeg valgte å bli frisk.

Aldri.

Siden sist

Det har skjedd så mye siden sist jeg var her inne. Både i den store verden vi alle lever i, men også i min verden. Både på utsiden og innsiden.

Det første som skjedde var at depresjonen slapp taket. Tåken lettet, mørket forsvant. Det er ikke bare noe man sier. Der skjer, faktisk. På ordentlig. Verden blir klarere og mer tydelig. Akkurat som om man endelig er en del av den, i stedet for å stå på utsiden og titte inn.

Brått var det ikke så tungt å stå opp lenger. Brått så jeg frem til dagen, fremfor å grue meg til den. Brått var ikke det å dusje og fikse seg en slitsom kamp som jeg måtte gjøre selv om jeg helst ville bli under dyna.

Brått så jeg verden med litt andre øyne. Friskere øyne – og da kan ting skje.

  • Jeg har fått ny jobb. En krevende og utfordrende jobb, som jeg virkelig stortrives i!
  • Jeg har besøkt min gamle jobb, noe jeg har gruet meg til og unngått i evigheter. Og all gruingen viste seg å være fullstendig ubegrunnet (at jeg aldri lærer..).
  • Jeg har holdt foredrag om DNT ung på 4 ulike skoler/høyskoler.
  • Jeg har byttet til et større og finere rom her i kollektivet, og en veldig trivelig franskmann har flyttet inn i mitt gamle.
  • Jeg har være mer sosial enn på lenge, og dét uten å være et vrak i for- og etterkant.
  • Jeg har vært på TV. Riksdekkende, til og med!
  • Jeg har holdt tale til foreldrene mine da de feiret 60års bursdag i helgen. Det hadde jeg aldri i verden klart for bare noen uker siden.
  • Jeg har klart å være mer i nuet, og dessuten stå bedre rustet i vanskelige ting enn på veldig lenge.

Det er virkelig såååå godt å kjenne på gode følelser igjen. Nå når jeg endelig har kommet meg opp av hengemyra, så innser jeg jo hvor forferdelig grusomt det er å befinne seg midt i den. Så dét er en av tingene jeg nå må jobbe med; nemlig frykten for å havne der igjen.

Sannsynligheten for at jeg bli deprimert igjen er svært stor. Når en har lidd av tilbakevendene depresjoner noen år, kommer en ikke unna det faktum at mørket mest sannsynlig vil vende tilbake igjen en dag. Men greia er jo hvordan jeg forholder meg til det. Ikke minst hvordan jeg forholder meg til her og nå. Kanskje jeg kan holde meg her i lyset i ukesvis, månedsvis. Kanskje årevis? Og kanskje blir det ikke like mørkt neste gang. Kanskje kan jeg nå gjøre ting annerledes enn jeg har gjort i bedre perioder før, nettopp for å forhindre tilbakefall..?

Jeg har hatt en tendens til å ta litt vel av når jeg først har det bedre. Da føler jeg at jeg på et vis må ta igjen for alt det tapte. Jobbe mer, trene mer, lese mer, treffe folk, stille opp for venner og familie. Redde verden, liksom.
Den første uka var litt sånn. Kropp og hodet gikk på høygir, og jeg sov veldig lite. Men jeg følte meg uovervinnelig, og ville ikke stoppe opp og kjenne etter i det hele tatt. For da ville jo kanskje det vonde vende tilbake. Og dét turte jeg ikke risikere.

Heldigvis har jeg en behandler som drar meg ned på jorda igjen. En slags partypooper som bad meg strengt om å roe ned, stikke fingeren i jorda, og ikke ta helt fullstendig av. Jeg var på vei til å skaffe meg to jobber til, og i tillegg ta på meg mer jobb på frivillig basis. Jeg fikk tanker om å avslutte all behandling og si i fra meg plassen på Gaustad hvor jeg starter opp om noen små uker. Dessuten løp jeg på meg beinhinnebetnnelse (igjen), kuttet av en fingertupp (fikk sydd den på igjen), og var generelt bitte litt ute av kontroll.

Men nå har jeg roet ned. Jeg sover bedre, sover til og med på dagen i blant, og jeg trener mindre igjen. Jeg holder meg til den ene jobben som jeg var så heldig å få, og har lagt de andre prosjektene på is enn så lenge.

Jeg er back in the game, og motivert som aldri før til å bli kvitt den helvetes spiseforstyrrelsen og annen elendighet som forsøker å ødelegge dette egentlig ganske så herlige livet mitt.

Så planen er å skrive mer igjen fremover. Få dokumentert denne perioden og få mest mulig ut av den. Jobbe og utforske det som er vanskelig, og ikke minst nyte alt som er bra. 

Medisin

Livet er ikke bare-bare. Ikke for noen, ei heller for meg. Men jeg har mine medikamenter som hjelper meg på vei. 

Noen i pilleform. 

Men de viktigste, de handler om tur. Om frisk luft, sekk på ryggen, og fjell så langt øyet kan se. 

Forrige helg fikk jeg blant annet endelig gått den berømte Besseggen, selveste E6’n i Jotunheimen. Jeg kan forstå at mange går den. En relativt lett tur, med fantastisk utsikt. I allefall så lenge været er så bra som det var da jeg trasket over der. 

Se – så fint! Akkurat sånn så det ut:  

 

Og nå er jeg på vei til fjells igjen. 

Hit:  

 
Og hit:  

 
Hhv. Romsdalseggen og Trollveggen-massivet. Det skal regne katter og hunder, men vi skal nok få noen fine turer likevel. Målet er at alle i allefall overlever. Blir så mye styr for DNT om jeg, som turleder, driter meg ut sånn skikkelig. Så det får vi unngå. Bra blir det uansett. Fjellet er alltid bra! 

Engasjement

Det motsatte av å være deprimert, er ikke å være glad. I allefall ikke for meg.

Det motsatte av å være deprimert er, for meg, å være engasjert. Det være seg i skole, jobb, venner, familie, politikk, samfunn, etc. Under depressive perioder forsvinner dette. Jeg gir blaffen, mer eller mindre i alt. Om jeg blir overkjørt av en bil eller ikke, om verden kollapser i morgen, om jeg mister alle venner, om jeg noen gang vil få en fremtid med jobb og familie. Jeg gir faen. Og handler stort sett deretter.

Det kan være jeg blir uforsiktig i trafikken. Tar sjanser. Gir blaffen i om jeg spiser eller ikke, om jeg bruker alle pengene mine på drit, om jeg sover eller ei. Jeg isolerer meg stort sett mest mulig, og vil helst ikke ha noe å gjøre med noen.

Og jeg tenker på døden. Jeg leser dødsannonser i avisene, og lurer på hvordan de gikk ut av denne verden. Særlig dersom det ser ut til at noen har tatt livet sitt. Jeg kan bli misunnelig. På at vedkommende turte. Jeg kan gruble på hvordan han eller hun gjorde det, om det var planlagt eller ikke. Jeg kan tenke på de som sitter igjen, om de klarer å gå videre. For kan de, så kan vel mine?

Det kan hende jeg leser meg opp på metoder. På hvor høye doser av ulike typer medikamenter som skal til. Hvor lang tid det må gå for at ingen skal kunne redde meg.

Jeg har nøye vurdert mange andre muligheter også, som jeg ikke vil gå videre inn på her. Det finnes alltids folk som leter etter metoder og “gode idéer”. Jeg vil ikke plante noen nye frø. Det holder i grunn å skrive ned disse tankene her på internettet. Bare dét er jo i overkant kraftig kost for mange.

Men tilbake til engasjement. For meg er nemlig dét det beste antidepressive middelet jeg kan ta (og jeg har forsøkt noen typer – tro meg!). Engasjement gir meg livslyst og mening.

Jeg var et stykke på vei down that road for litt siden.
Jeg kjenner det jo så godt igjen. Likegyldigheten siger inn, søvnen blir dårligere, hverdagen fortoner seg kaotisk, og jeg føler meg utmattet både i kropp og hode. Tanker om døden trenger seg på. Det blir en trøst at det tross alt er en vei ut av alt dette.

Men altså. Flere ting fikk meg tilbake på rett spor – igjen. Back on track, på godt norsk.

1. Jeg var på et møte i DNT. Holdt på å bli hjemme under dyna, men tvang meg avgårde. Heldigvis. Det vekket meg litt til live igjen. Jeg følte meg nyttig og verdifull. Noen ønsket mine meninger om ulike ting. Jeg var ikke ubetydelig.

2. En god venninne sliter veldig om dagen. Spiseforstyrrelsen tok nesten livet av henne – igjen. Det har vekket et sinne i meg. Denne sykdommen gjør meg forbanna! Det gjør meg forbanna at hun, ei utrolig flott jente, skal være så slem mot seg selv. Jeg har besøkt henne og hjulpet litt til med ting og tang, noe hun setter utrolig stor pris på. Det gjør at jeg føler meg viktig for noen. Betydningsfull.

3. En annen god venninne har tråkket over noe så inni granskauen. Det gjør meg også engasjert. En ting er at jeg synes synd på henne, noe annet er at jeg tenker fag. Jeg blir nyskjerrig på hvilke strukturer i foten hennes som er ødelagt, og evt. i hvilken grad. Lurer veldig på hvordan ting ser ut inni der akkurat nå. På hvordan et MR-bilde ville sett ut. Tankene vandrer videre til hvordan den (foten altså) skal bli bra igjen raskest mulig. Opptrening og behandling – hva vil være best, og hvorfor? En sak fremtidige fysio-Thea vil følge med på og kanskje bidra med. Tjohoo!
Alle disse tingene gjør meg engasjert. Det trekker meg ut av min egen depressive boble og får meg til å åpne øynene og rette blikket utover. Jeg husker igjen på hva som er viktig for meg. Hva jeg trenger og bør gjøre i slike perioder. Så jeg forsøker å unngå å isolere meg. Jeg har satt meg opp som turleder flere helger utover høsten, selv om jeg kanskje akkurat nå ikke har så lyst. Det blir bra bare jeg kommer meg avgårde, det vet jeg jo.

Dessuten har jeg fått litt ekstra oppfølging på DPS. Behandleren min der oppfatter faresignalene, og tar de på alvor. Jeg kan ikke få uttrykt nok hvor mye det betyr for meg. Selv om jeg føler meg fryktelig utilpass og til bry der og da.

I timene har vi snakket om ukeplaner og matplaner. Struktur. Ha en plan, noe å se frem til. Få nok søvn, gjøre ting som er bra for meg. Små, men viktige ting. Jeg får lekser, og, som den pliktoppfyllende jenta jeg tross alt er, gjør jeg dem. Tørr jo ikke noe annet. Noen ganger er det altså greit å være flink pike.

Så jeg er på vei opp igjen. Jeg er engasjert 🙂

Nå lurer jeg på, kjære leser: Hva gjør DEG engasjert?

Å føle seg tjukk

Hva kommer det egentlig av?

Hvorfor føler jeg meg så forbanne tjukk om dagen, når jeg vet at jeg rent objektivt sett absolutt ikke er det?

Hvorfor takler jeg så himla dårlig de myke områdene på kroppen min?

Hvorfor er jeg bombesikker på at jeg nå ser enorm ut, nå som jeg veier bitte litt mer enn i våres?

Hvorfor tenker jeg hele tiden på at alt ville blitt så himla mye bedre bare jeg ble litt tynnere igjen?

Det er litt kaotisk på matfronten for tiden. Jeg rives og slites mellom sykdommen og det friske. Heldigvis er den friske delen av meg ganske sterk. Men ikke sterkere enn at jeg føler jeg står på stedet hvil, og ikke kommer noen vei om dagen. Jeg spiser, av og til mye, av og til lite. Jeg kaster opp nesten daglig, jeg trener av og til selv om jeg ikke egentlig har lyst. Kampen er rimelig jevn. Men jeg er så fordømt sliten og lei av å måtte kjempe hele tiden. Hvorfor kan ikke bare én av konkurrentene dø..? Helst den syke, selvsagt. Det er jo dét jeg egentlig vil. Bli HELT frisk og slippe å dette evigvarende kjipe forholdet til kropp og mat. Jeg vil kunne gi f… og føle meg fri! Ikke bare late som, og kaaaanskje klare det noen minutter/timer her og der.

Hva skal til?

Vil jeg noen gang bli frisk?

Hva vil det egentlig si, at Thea er frisk?

Kommer jeg noen gang dit, og hvis ikke – vil jeg leve da? Hvor lenge skal jeg kjempe før jeg kan konkludere med seier eller tap?

5 år til? 10 år? 30 år?

Det er tidvis mange tanker som surrer rundt. Flere jeg har blitt godt kjent med gjennom min “karriere” som syk sliter veldig om dagen. Det gjør meg forbannet! At så flotte, fantastiske jenter skal ødelegges av denne helvetes sykdommen. Jenter som er så flotte, vakre og tvers igjennom gode personer. De rives i filler og ødelegger seg selv, gang på gang, fordi sykdommens klør ikke gir slipp.

Jeg skulle ønske det fantes en trylleformel. En enkel utvei, som ikke krevde det helvetes strevet som tydeligvis skal til for å bli fri. Jeg hadde gjort hva som helst. Virkelig – hva som helst for å utrydde spiseforstyrrelser for alltid.

Jeg, vi, og alle som måtte streve med dette: Ikke gi opp. Dét er formelen. Å ikke gi opp.

Sommerhelg

Det kjipe først: uroen prøver fortsatt å bli bestevenn med meg om dagen, og jeg sover litt lite. Klassiske varskotegn! MEN – det er mye annet som er bra, og det er jo mye hyggeligere både å skrive om, men også fokusere på. Så da gjør vi det.

Det har jo endelig blitt sommer. Og jeg nyter det, faktisk. Jeg gjemmer meg ikke bort, men sprader rundt i ingenting og klarer faktisk å opptre som folk flest gjør når sola steker og vannet glitrer. I år har jeg badet MASSE. I iskaldt brevann, og de siste dagene i nesten lunket sjøvann (ok, ikke lunket, kanskje. Men når man sammenligner med brevann, så er jo 18-19 grader varmt!). Det er jo så gøy. Hoppe, stupe og plaske rundt. Være vektløs og flyte avgårde. Bli litt kald, og så la kroppen varmes opp av solen igjen.

I 3 år var jeg ikke på stranda en eneste gang. Rimelig trist. Jeg holdt meg opptatt med å jobbe, og ellers for det meste gjemme meg inne. Husker at jeg tok litt solarium bare for å ikke “avsløre” at jeg for det meste oppholdte meg innenfor leilighetens fire vegger. Jeg hatet å se bilder av sommerens gleder på facebook og instagram. Av folk som koste seg ute med is, som badet og koste seg med familie og venner. Jeg hatet det fordi jeg ikke klarte det selv. Enda jeg visste at jeg egentlig elsket disse tingene. At jeg i allefall hadde gjort det en gang.

Nå elsker jeg det igjen. Og dét er faktisk en stor greie. En greie jeg ikke må glemme og stue bort, men ta frem og kjenne på og virkelig nyte.

Joda. Det er dager jeg helst vil bli under dyna og ikke vise frem den enorme, slappe, dvaske kroppen min. Hvor jeg tenker at jeg bare må gå ned x antall kilo – sååå skal jeg kunne kose meg på stranda, jeg også. Men så husker jeg jo at det ikke er sant. At det er sykdommen som prøver å lure meg. At jeg slett ikke klarte å kose meg på stranda da vekten viste mindre enn den gjør nå. Tvert i mot.

Så sommeren skal fortsatt nytes. Og jeg håper at du som leser er innstilt på det samme!

Uro

Den fordømte uroen.

En bra dag i går, på flere måter. Men uroen snek seg inn på kvelden. Stjal fra meg mesteparten av nattens timer, og jaget meg ut på løpetur for en stund siden.

Er det fordi jeg er nervøs for timene hos DPS og lege i dag?

Kanskje.

Men pokker heller. Dagen i dag skal bli bra. Jeg skal gjøre det beste ut av den, på alle måter.

Ønsker dere som stikker innom en best mulig torsdag 🙂