Jente på 27 år som lever et tilsynelatende ganske fint og normalt liv. Jeg studerer, trener og har generelt mange interesser. Sånn egentlig. Men jeg har også en spiseforstyrrelse som opptar utrolig mye tid og ikke minst energi. Dette er noe jeg skammer meg veldig over, og denne skammen er nok en av de faktorene som gjør at jeg ikke greier å komme videre.
Den siste tiden har jeg tenkt mer og mer på om jeg skal “sprekke boblen”. Tørre å fortelle verden, eller i allefall mine nærmeste venner og bekjente, hvor mye jeg faktisk sliter. Dessuten har jeg også flere ganger hatt lyst til å delta i den offentlige debatten rundt psykisk helse. Til og med min behandler på DPS (distriktpsykiatrisk senter) har anbefalt meg å være mer åpen og tørre å bruke skriveferdighetene mine (som jeg forøvrig ikke visste jeg hadde). Hun ser hvor mye skammen hemmer meg, og hvor mye energi jeg bruker på å skjule sykdommen.
Dette blir derfor et skritt på veien til å bli mer åpen. Ikke bare om hvordan ting har vært, men mest om hvordan ting faktisk er. Først som anonym, så får vi se hvor det leder.
Min vei ut 
Det er et stort steg bare dette, og kjempe bra. Gleder meg til å følge deg videre 🙂 Jeg begynte selv som anonym pga mye skam, men gradvis gjennom prosessen av å skrive og lese andre åpne og anonyme blogger turte jeg en dag å ta steget og selv fortelle min historie åpent. Det hjalp meg mye og fikk vekk mange spøkelser i skapet, og jeg slapp å bruke alle krefter på å skjule alt. Ønsker deg masse lykke til og håper du får like stor glede av dette som jeg har og har hatt 🙂 God klem ❤
LikeLike
Tusen takk for en så hyggelig kommentar! Det er jo noe av dette jeg ønsker med denne blogge. Bli kjent med og få støtte av andre som vet noe om hva en går i gjennom. Og ikke føle seg så alene i sin kamp.. Skammen blir mindre når man ikke kjenner seg så alene, selv om jeg selvfølgelig ikke unner noen i hele verden å slite med disse tingene.
Utrolig tøft og flott av deg at du etterhvert turte å åpne opp og komme ut av den anonyme boksen. Jeg kjenner at det på én side hadde vært utrolig deilig om bare alle visste, men så er det fortsatt litt for skummelt til at jeg våger å gå helt offentlig. Jeg er nok litt for redd for at folk evt. vil behandle meg annerledes dersom de visste hva jeg slet med. Tenker også på fremtidig jobb, de jeg går i klasse med, osv..
De felste som kjenner meg vet en del om min fortid, siden jeg har vært innlagt i lengere perioder og også har delt noe f.eks på facebook-profilen min. Men de færreste vet at jeg fortsatt sliter i såpass stor grad også i dag. Det har ofte blitt litt enten/eller på flere måter. Enten er jeg innlagt og da vet “alle” det, eller så er jeg i full jobb/studier, og da tror alle at alt er greit. Denne mellomtingen sliter jeg med å akseptere, og det er dét jeg bl.a ønsker å bruke bloggen til. Å tørre å være hele meg. Student, glad i idrett, sterk og flink i mye – men også utrolig skjør, usikker, redd og engstelig. Prøve å akseptere hele meg, og også tørre å dele det med verden.
Jeg starter i allefall litt pent, så får jeg se hvor det bærer og hva som føles riktig etterhvert 🙂 Takk for at du leser ❤
LikeLike
Her er enda en anonym som skammer seg. Jeg la deg inn i blogglista mi, for jeg tror jeg liker bloggen din ganske godt:) Det var Chassi som tipsa meg :*
LikeLike
Liker at du Tror du liker det du leser, men liker ikke at du skammer deg. Skam er så vondt og grusomt, men kanskje den blir mindre dersom vi er sammen om det?
Chassi vet hvem er jeg i real life, så bare ta kontakt via facebook eller mail om du vil. Sammen er vi sterke, osv 😉
LikeLike