Jeg kommer aldri til å angre på

..at jeg:

 

  • Drakk for mye kaffe sammen med gode venner.
  • Var for ofte sammen med de jeg er glad i.
  • Fikk for mye frisk luft.
  • Så for mange filmer på kino.
  • Hørte på for mye god musikk.
  • Sov så mange netter i telt.
  • Badet så mye i sjøen.
  • Lo så jeg fikk vondt i magen. Ofte.
  • Spiste så mye god mat.
  • Smilte så ofte til fremmede på gaten.

 

Og ikke minst:

 

Jeg kommer aldri til å angre på at jeg valgte å bli frisk.

Aldri.

Siden sist

Det har skjedd så mye siden sist jeg var her inne. Både i den store verden vi alle lever i, men også i min verden. Både på utsiden og innsiden.

Det første som skjedde var at depresjonen slapp taket. Tåken lettet, mørket forsvant. Det er ikke bare noe man sier. Der skjer, faktisk. På ordentlig. Verden blir klarere og mer tydelig. Akkurat som om man endelig er en del av den, i stedet for å stå på utsiden og titte inn.

Brått var det ikke så tungt å stå opp lenger. Brått så jeg frem til dagen, fremfor å grue meg til den. Brått var ikke det å dusje og fikse seg en slitsom kamp som jeg måtte gjøre selv om jeg helst ville bli under dyna.

Brått så jeg verden med litt andre øyne. Friskere øyne – og da kan ting skje.

  • Jeg har fått ny jobb. En krevende og utfordrende jobb, som jeg virkelig stortrives i!
  • Jeg har besøkt min gamle jobb, noe jeg har gruet meg til og unngått i evigheter. Og all gruingen viste seg å være fullstendig ubegrunnet (at jeg aldri lærer..).
  • Jeg har holdt foredrag om DNT ung på 4 ulike skoler/høyskoler.
  • Jeg har byttet til et større og finere rom her i kollektivet, og en veldig trivelig franskmann har flyttet inn i mitt gamle.
  • Jeg har være mer sosial enn på lenge, og dét uten å være et vrak i for- og etterkant.
  • Jeg har vært på TV. Riksdekkende, til og med!
  • Jeg har holdt tale til foreldrene mine da de feiret 60års bursdag i helgen. Det hadde jeg aldri i verden klart for bare noen uker siden.
  • Jeg har klart å være mer i nuet, og dessuten stå bedre rustet i vanskelige ting enn på veldig lenge.

Det er virkelig såååå godt å kjenne på gode følelser igjen. Nå når jeg endelig har kommet meg opp av hengemyra, så innser jeg jo hvor forferdelig grusomt det er å befinne seg midt i den. Så dét er en av tingene jeg nå må jobbe med; nemlig frykten for å havne der igjen.

Sannsynligheten for at jeg bli deprimert igjen er svært stor. Når en har lidd av tilbakevendene depresjoner noen år, kommer en ikke unna det faktum at mørket mest sannsynlig vil vende tilbake igjen en dag. Men greia er jo hvordan jeg forholder meg til det. Ikke minst hvordan jeg forholder meg til her og nå. Kanskje jeg kan holde meg her i lyset i ukesvis, månedsvis. Kanskje årevis? Og kanskje blir det ikke like mørkt neste gang. Kanskje kan jeg nå gjøre ting annerledes enn jeg har gjort i bedre perioder før, nettopp for å forhindre tilbakefall..?

Jeg har hatt en tendens til å ta litt vel av når jeg først har det bedre. Da føler jeg at jeg på et vis må ta igjen for alt det tapte. Jobbe mer, trene mer, lese mer, treffe folk, stille opp for venner og familie. Redde verden, liksom.
Den første uka var litt sånn. Kropp og hodet gikk på høygir, og jeg sov veldig lite. Men jeg følte meg uovervinnelig, og ville ikke stoppe opp og kjenne etter i det hele tatt. For da ville jo kanskje det vonde vende tilbake. Og dét turte jeg ikke risikere.

Heldigvis har jeg en behandler som drar meg ned på jorda igjen. En slags partypooper som bad meg strengt om å roe ned, stikke fingeren i jorda, og ikke ta helt fullstendig av. Jeg var på vei til å skaffe meg to jobber til, og i tillegg ta på meg mer jobb på frivillig basis. Jeg fikk tanker om å avslutte all behandling og si i fra meg plassen på Gaustad hvor jeg starter opp om noen små uker. Dessuten løp jeg på meg beinhinnebetnnelse (igjen), kuttet av en fingertupp (fikk sydd den på igjen), og var generelt bitte litt ute av kontroll.

Men nå har jeg roet ned. Jeg sover bedre, sover til og med på dagen i blant, og jeg trener mindre igjen. Jeg holder meg til den ene jobben som jeg var så heldig å få, og har lagt de andre prosjektene på is enn så lenge.

Jeg er back in the game, og motivert som aldri før til å bli kvitt den helvetes spiseforstyrrelsen og annen elendighet som forsøker å ødelegge dette egentlig ganske så herlige livet mitt.

Så planen er å skrive mer igjen fremover. Få dokumentert denne perioden og få mest mulig ut av den. Jobbe og utforske det som er vanskelig, og ikke minst nyte alt som er bra.