Engasjement

Det motsatte av å være deprimert, er ikke å være glad. I allefall ikke for meg.

Det motsatte av å være deprimert er, for meg, å være engasjert. Det være seg i skole, jobb, venner, familie, politikk, samfunn, etc. Under depressive perioder forsvinner dette. Jeg gir blaffen, mer eller mindre i alt. Om jeg blir overkjørt av en bil eller ikke, om verden kollapser i morgen, om jeg mister alle venner, om jeg noen gang vil få en fremtid med jobb og familie. Jeg gir faen. Og handler stort sett deretter.

Det kan være jeg blir uforsiktig i trafikken. Tar sjanser. Gir blaffen i om jeg spiser eller ikke, om jeg bruker alle pengene mine på drit, om jeg sover eller ei. Jeg isolerer meg stort sett mest mulig, og vil helst ikke ha noe å gjøre med noen.

Og jeg tenker på døden. Jeg leser dødsannonser i avisene, og lurer på hvordan de gikk ut av denne verden. Særlig dersom det ser ut til at noen har tatt livet sitt. Jeg kan bli misunnelig. På at vedkommende turte. Jeg kan gruble på hvordan han eller hun gjorde det, om det var planlagt eller ikke. Jeg kan tenke på de som sitter igjen, om de klarer å gå videre. For kan de, så kan vel mine?

Det kan hende jeg leser meg opp på metoder. På hvor høye doser av ulike typer medikamenter som skal til. Hvor lang tid det må gå for at ingen skal kunne redde meg.

Jeg har nøye vurdert mange andre muligheter også, som jeg ikke vil gå videre inn på her. Det finnes alltids folk som leter etter metoder og “gode idéer”. Jeg vil ikke plante noen nye frø. Det holder i grunn å skrive ned disse tankene her på internettet. Bare dét er jo i overkant kraftig kost for mange.

Men tilbake til engasjement. For meg er nemlig dét det beste antidepressive middelet jeg kan ta (og jeg har forsøkt noen typer – tro meg!). Engasjement gir meg livslyst og mening.

Jeg var et stykke på vei down that road for litt siden.
Jeg kjenner det jo så godt igjen. Likegyldigheten siger inn, søvnen blir dårligere, hverdagen fortoner seg kaotisk, og jeg føler meg utmattet både i kropp og hode. Tanker om døden trenger seg på. Det blir en trøst at det tross alt er en vei ut av alt dette.

Men altså. Flere ting fikk meg tilbake på rett spor – igjen. Back on track, på godt norsk.

1. Jeg var på et møte i DNT. Holdt på å bli hjemme under dyna, men tvang meg avgårde. Heldigvis. Det vekket meg litt til live igjen. Jeg følte meg nyttig og verdifull. Noen ønsket mine meninger om ulike ting. Jeg var ikke ubetydelig.

2. En god venninne sliter veldig om dagen. Spiseforstyrrelsen tok nesten livet av henne – igjen. Det har vekket et sinne i meg. Denne sykdommen gjør meg forbanna! Det gjør meg forbanna at hun, ei utrolig flott jente, skal være så slem mot seg selv. Jeg har besøkt henne og hjulpet litt til med ting og tang, noe hun setter utrolig stor pris på. Det gjør at jeg føler meg viktig for noen. Betydningsfull.

3. En annen god venninne har tråkket over noe så inni granskauen. Det gjør meg også engasjert. En ting er at jeg synes synd på henne, noe annet er at jeg tenker fag. Jeg blir nyskjerrig på hvilke strukturer i foten hennes som er ødelagt, og evt. i hvilken grad. Lurer veldig på hvordan ting ser ut inni der akkurat nå. På hvordan et MR-bilde ville sett ut. Tankene vandrer videre til hvordan den (foten altså) skal bli bra igjen raskest mulig. Opptrening og behandling – hva vil være best, og hvorfor? En sak fremtidige fysio-Thea vil følge med på og kanskje bidra med. Tjohoo!
Alle disse tingene gjør meg engasjert. Det trekker meg ut av min egen depressive boble og får meg til å åpne øynene og rette blikket utover. Jeg husker igjen på hva som er viktig for meg. Hva jeg trenger og bør gjøre i slike perioder. Så jeg forsøker å unngå å isolere meg. Jeg har satt meg opp som turleder flere helger utover høsten, selv om jeg kanskje akkurat nå ikke har så lyst. Det blir bra bare jeg kommer meg avgårde, det vet jeg jo.

Dessuten har jeg fått litt ekstra oppfølging på DPS. Behandleren min der oppfatter faresignalene, og tar de på alvor. Jeg kan ikke få uttrykt nok hvor mye det betyr for meg. Selv om jeg føler meg fryktelig utilpass og til bry der og da.

I timene har vi snakket om ukeplaner og matplaner. Struktur. Ha en plan, noe å se frem til. Få nok søvn, gjøre ting som er bra for meg. Små, men viktige ting. Jeg får lekser, og, som den pliktoppfyllende jenta jeg tross alt er, gjør jeg dem. Tørr jo ikke noe annet. Noen ganger er det altså greit å være flink pike.

Så jeg er på vei opp igjen. Jeg er engasjert 🙂

Nå lurer jeg på, kjære leser: Hva gjør DEG engasjert?