Hva kommer det egentlig av?
Hvorfor føler jeg meg så forbanne tjukk om dagen, når jeg vet at jeg rent objektivt sett absolutt ikke er det?
Hvorfor takler jeg så himla dårlig de myke områdene på kroppen min?
Hvorfor er jeg bombesikker på at jeg nå ser enorm ut, nå som jeg veier bitte litt mer enn i våres?
Hvorfor tenker jeg hele tiden på at alt ville blitt så himla mye bedre bare jeg ble litt tynnere igjen?
Det er litt kaotisk på matfronten for tiden. Jeg rives og slites mellom sykdommen og det friske. Heldigvis er den friske delen av meg ganske sterk. Men ikke sterkere enn at jeg føler jeg står på stedet hvil, og ikke kommer noen vei om dagen. Jeg spiser, av og til mye, av og til lite. Jeg kaster opp nesten daglig, jeg trener av og til selv om jeg ikke egentlig har lyst. Kampen er rimelig jevn. Men jeg er så fordømt sliten og lei av å måtte kjempe hele tiden. Hvorfor kan ikke bare én av konkurrentene dø..? Helst den syke, selvsagt. Det er jo dét jeg egentlig vil. Bli HELT frisk og slippe å dette evigvarende kjipe forholdet til kropp og mat. Jeg vil kunne gi f… og føle meg fri! Ikke bare late som, og kaaaanskje klare det noen minutter/timer her og der.
Hva skal til?
Vil jeg noen gang bli frisk?
Hva vil det egentlig si, at Thea er frisk?
Kommer jeg noen gang dit, og hvis ikke – vil jeg leve da? Hvor lenge skal jeg kjempe før jeg kan konkludere med seier eller tap?
5 år til? 10 år? 30 år?
Det er tidvis mange tanker som surrer rundt. Flere jeg har blitt godt kjent med gjennom min “karriere” som syk sliter veldig om dagen. Det gjør meg forbannet! At så flotte, fantastiske jenter skal ødelegges av denne helvetes sykdommen. Jenter som er så flotte, vakre og tvers igjennom gode personer. De rives i filler og ødelegger seg selv, gang på gang, fordi sykdommens klør ikke gir slipp.
Jeg skulle ønske det fantes en trylleformel. En enkel utvei, som ikke krevde det helvetes strevet som tydeligvis skal til for å bli fri. Jeg hadde gjort hva som helst. Virkelig – hva som helst for å utrydde spiseforstyrrelser for alltid.
Jeg, vi, og alle som måtte streve med dette: Ikke gi opp. Dét er formelen. Å ikke gi opp.
Min vei ut 