Flukt eller fornuft?

Jeg hadde det bra på fjellet. Og nå stikker jeg igjen.

I stedet skulle jeg egentlig vært tilbake på oppfølgingsopphold ved Modum Bad. Jeg skulle egentlig lest til eksamen.

Drar jeg fordi det er det beste for meg akkurat nå? Fordi fjellet og livet der gir meg mestring og glede? Fordi rollen som turleder gir meg troen på at jeg faktisk kan bli til noe her i livet?

Jeg fikser å få folk fra A til B, og dessuten sørge for at de har det fint underveis. Jeg bærer folks sekker med glede, teiper gnagsår og slarkete ankler. Jeg motiverer og backer opp. Viser vei i ulent og bratt terreng. Smører ekstra matpakker og tryller frem kjeks og sjokolade slik at blodsukkeret holder seg på topp helt til vi alle er vel fremme. Alle slike enkle, men viktige ting. Jeg føler jeg hører til, at jeg duger. Og jeg puster med magen og nyter øyeblikkene. Jeg ser fremover og gleder meg til neste fjell, neste tur som venter. Fjellet og det å gå på tur gir meg lyst til å leve.

Samtidig er det noe som skurrer. Jeg stikker jo i fra.

I fra eksamen og opplegget på Modum.

Er det fordi jeg er feig? Skyver jeg bare alt som er vanskelig foran meg, nok en gang?

Vil egentlig ting være annerledes om et år? Hva skal i såfall til?

Jeg vet ikke.

Jeg vet bare at jeg reiser igjen i morgen. Og at jeg skulle ønske jeg slapp å dra hjem igjen.

Advertisements

Sommer

På tide å skrive litt. Det er så mye jeg har hatt lyst til å få ned både på papir og tastatur, men jo mer som dukker opp, jo verre blir det gjerne å komme i gang. Litt sånn er det for øvrig med alt annet også. Føler jeg det blir for mye, så lar jeg heller være.

Men nå skal jeg altså skrive litt. Om fjellet, spesielt.

For fjellturen ble en stor opptur. Herlige folk, stort sett bra vær, masse mestring, enda mer lærdom, mye latter og gode følelser. Vi var en utrolig bra gjeng, som alle ønsket å få mest mulig ut av de 8 dagene vi hadde på tur sammen.

Jeg klarte å slappe av, nyte og oppleve. Jeg lo høyt og lenge så jeg fikk vondt i magen – flere ganger. Fy søren så godt det er! Fy søren så godt det er å kjenne at kroppen funker, at man er i form, at man spiller på lag med hodet og kropp. Så himla godt det er å være ute hele dagen, og at det meste dreier seg om å komme seg fra A til B med ulike hindre underveis. Livet reduseres til enkle mål, som virkelig gir mening. Da er det godt å være Thea. Da føler jeg meg sterk og fri. Nesten frisk. Livet er godt.

IMG_2824

Men det har også dukket opp mange tanker underveis som har forsøkt å ødelegge. På den ene siden har jeg tenkt at “Herlighet, jeg er jo frisk. Jeg spiser masse og fungerer helt utmerket! Noe så patetisk at jeg ikke skal studere fullt og også jobbe ved siden av til høsten.”

Jeg har også tenkt at jeg bare lurer alle. At den sterke, utadvente, morsomme, flinke Thea de på kurset opplever bare er et spill for galleriet. At de kommer til å bli skuffet når de finner ut hvem jeg egentlig er.

Til syvende og sist tenker jeg fortsatt mye på valget jeg har tatt vedr. høsten. Jeg skammer meg så fryktelig over at jeg ikke skal fortsette som fulltids-student. Jeg gruer meg til å fortelle det til klassen, og til andre venner og bekjent litt mer perifert. Jeg er redd for å føle meg enda mer ubrukelig enn jeg gjør fra før. Jeg er redd det skal bli vanskelig å komme tilbake til studiene, at jeg skal falle helt fra og miste motivasjonen til å fortsette. Og jeg er livredd for å ikke føle meg noe friskere på denne tiden neste år. Hva da, liksom?

Etter at jeg kom hjem har jeg også hatt besøk av nevøen min 4 dager her i Oslo. Var spent på forhånd på hvordan det ville gå, siden han ikke har vært borte så lenge, og i allefall ikke sammen med kun meg. Men vi koste oss. Han koste seg i allefall veldig, og det er lite som varmer et tante-hjerte mer. Bading, teknisk museum, film og kos, og telttur i marka. Dessuten toppet han det hele med å ta toget hjem alene for første gang. Så håper og tror han kommer tilbake på flere Oslo-besøk om ikke så lenge. Det gjør virkelig godt å føle seg som en god tante. At jeg bidrar til at han får gode opplevelser, at vi to får et nært bånd. Jeg har et tantebarn til, og håper å få samme forhold til henne etterhvert som hun vokser opp. Satser på telttur med begge to om noen år!

Så har jeg hatt noen dager alene. Planen har vært å lese. Samt å fortsette å spise bra og ta vare på meg selv.

Jeg har ikke fikset noen av delene. På lørdag like etter at jeg satt meg ned med bøkene, fikk jeg skikkelig panikk-angst. Det er heldigvis lenge siden. For angst er grusomt.

Resten av dagen gikk med til å spise og kaste opp. Om og om igjen. Til jeg var utslitt og endelig tom.

Søndagn og gårdagen ble mer eller mindre lik. Så utrolig frustrerende det er å sitte med bøkene mens hodet er alle andre steder.
Tanker om mat og kropp har igjen vært intense. På fjellturen fikk jeg flere kommentarer på kroppen min. “Fy søren så godt trent du er, Thea”. “Haha, ja, vi får stå på slik at vi får sixpack slik som Thea har”. Slike ting. Alt bare godt og hyggelig ment. Men det er likevel vanskelig å ta i mot. Jeg vet liksom ikke hva jeg skal si. Føler jeg må forsvare meg. Og gjør det rent praktisk ved å spise mye, og gjerne ekstra mye kjeks og slikt. For å bevise at jeg i allefall ikke har en spiseforstyrrelse. For å bevse at jeg ikke er en som fokuserer på kropp og utseende. Men derimot en som tar livet slik det faller seg, spiser akkurat det jeg vil, og er fullstendig avslappet hva angår kropp og utseende. Yeah right.

Jeg føler liksom at jeg så sterkt må bevise at jeg alt det jeg skulle ønske jeg var. Og kanskje også det jeg til dels er. Mine sterke sider. Det jeg ønsker at folk skal se. Samtidig gjemmer jeg de mindre sterke sidene godt. Skyver de unna så langt det går.

Det er nok ikke unikt. Vi ønsker jo alle å fremstå best mulig. Særlig ovenfor folk vi ikke kjenner. Jeg er klar over det.

Som min kjære venninne som også var med på turen sa: “Men dette er jo likefullt en del av deg, Thea. Disse egenskapene er ikke skuespill, det er 100% deg! At du også har noen andre sider som ikke vises på turen er jo naturlig. Det har antagelig resten av gruppa også.”

Hun har helt rett. Og jeg prøver å ta det til meg, sånn på ordentlig.

Jeg må slutte å være så himla redd for å bli “oppdaget”. Akkurat som om jeg egentlig er en psykotisk morder på innsiden. For det er jo ikke slik. Jeg har ikke noe å skamme meg over. Selv om bare det å skrive det er utrolig vanskelig.

Jeg har ikke noe å skamme meg over!

Må øve meg på den. Om igjen og om igjen. Helt til jeg tror på det.

Jeg klarte 10 dager med bra inntak og ingen oppkast eller overtrening. Hvordan i alle dager fikk jeg til det? Jeg tror det var fordi jeg hadde fullt fokus på akkurat det – å spise bra uten noe tull. Alt annet skulle komme i andre rekke. Særlig skole. Jeg skulle ikke stresse med andre ting, det skulle heller være en bonus.
Og jeg fikk det til. Selv om det kostet og absolutt ikke var enkelt. Men jeg klarte det, og jeg klarte også å gjøre andre ting. For kroppen hadde det jo bedre enn på lenge. Hodet fungerte bedre enn på lenge.

Til jeg igjen gapte over for mye og ikke tok hensyn til de små tegnene som forsøkte å si i fra. Det er så mye enklere å ikke kjenne etter. Men det straffer seg ALLTID!

I morgen reiser jeg heldivis til fjells igjen. 10 dager i telt med verdens beste venninne. Først i Jotunheimen med turer til Galdhøpiggen, Glittertind og hva enn vi måtte føle for. Så for å være turleder på Basecamp i regi av DNT. Det blir gøy! 🙂

Jeg skal prøve å få lest litt underveis, men først og fremst skal jeg ha det bra. Og jeg skal nyte det, uten dårlig samvittighet og tanker om at jeg ikke fortjener å ha det godt.

Som behandleren min på DPS sa: “Å dra på tur er en viktig del av behandlingen din. Å gjøre ting som gir deg livsglede og motivasjon er helt essensielt for at du skal bli frisk og igjen være med å bidra til samfunnet. Det er mye billigere at du drar på tur, enn at du blir innlagt.”

Så da stikker jeg på tur igjen. Håper dere som leser har en best mulig sommer. Prøv å nyte, uansett hvor du er og hvem du er sammen med. Og dersom dagene er tunge og mørke – om ikke så lenge er det vanlig hverdag igjen 😉


Leiligheten er forresten solgt – hurra!