Jeg føler jeg må unnskylde det jeg skrev i går på et vis. At jeg liksom må rope ut at “det går fint, altså!!”.
For det gjør jo det. Det jeg skrev i går kunne jeg skrevet omtrent hver eneste dag. Man blir faktisk vandt til elendigheten, og dessuten avhengig.
Men i dag har jeg hatt en god start på dagen. I går startet jeg tidlig på’n med løpetur for å roe meg ned, i dag har jeg startet med en god frokost og kaffe sammen med A. Jeg har fått snakket litt om at jeg gruer meg til i kveld, og bare det så si slikt høyt hjelper jo litt på. Så håper jeg skal komme meg avgårde, og at kvelden også blir hyggelig for min del.
Sånn. Da har jeg fått unnskyldt meg. Og delt litt positive vibber for å veie opp. Akkurat som om det jeg skriver må balanseres slik at det ikke blir for mye negativt. Sier hvem?
Min vei ut 
Det er så lett å føle at man må unnskylde når man har delt det vonde og vært ærlig, når mant tør å si hvordan det egentlig går så kommer den stemmen som må unnskylde, selv om man har lov å dele det vonde og. Jeg har ofte lett for å avslutte negative innlegg med noe positivt, som om jeg ikke har lov å kun være negativ, da kommer den stemmen og napper i meg. Men godt å høre at du fikk en god start på dagen og at det hjalp å dele, kan gjøre mye ❤ Men jeg kommer til å lese bloggen din om du deler gode og vonde ting, du er god nok som deg ❤ God klem
LikeLike