Urolig

I dag våknet jeg i et badekar av svette, akkurat slik Onkel P beskriver det så nådeløst i låta “Styggen på ryggen”. Jeg tenkte på teksten i dét jeg våknet og kjente t-skjorta som klistret seg i nakken. Jeg ville først ikke stå opp. Helst slippe å forholde meg til dagen som jeg visste at jeg var nødt til å møte på et eller annet vis.

Det er en velkjent følelse. Og ikke skal det særlig mye til før den er på plass. Noen få ting som stresser og presser meg, så er den der. Følelsen av at jeg ikke mestrer. Følelsen av at livet er for mye, og spinner for fort rundt uten at jeg greier å henge på.

Men jeg har møtt dagen uten mine destruktive mestringsstrategier. Jeg har fått sortert litt, skrevet ned, gjort unna noe. Det føles litt bedre nå. Bitte litt.

Så hva er det som plager meg?

Blir nesten flau av å skrive det. For det er jo ingen “big deal”. Bare en leilighet som straks blir lagt ut for salg (okei, akkurat dét er faktisk en big deal), en reunion-fest på fredag, to eksamener som jeg ikke helt forstår når jeg skal få lest til i sommer, og et turleder-kurs som starter nå til på søndag. Sistnevnte blir nok veldig bra, men jeg er som vanlig redd for å ikke prestere. Dessuten blir det utfordrende å være sammen med folk døgnet rundt hele 8 dager i fjellet. Vi skal testes ut både fysisk og psykisk, så det er vel det jeg gruer meg mest til. Ikke at jeg tror det blir noen voldsomme utfordringer som jeg ikke vil kunne mestre, men det skremmer meg likevel. Og nettopp derfor vet jeg også at jeg har så himla godt av disse tingene. Jo skumlere, jo bedre. Riktig nok i passe doser.

En annen ting er at jeg har gitt behandleren min på DPS bloggadressen. Jeg har fortalt henne at jeg skriver, og at jeg har delt adressen med noen venner og andre nære. Så hun spurte nå sist om hun kunne lese. Egentlig setter jeg jo stor pris på det, at hun interesserer seg og helt tydelig ønsker å hjelpe meg best mulig. Og jeg tenker at det i allefall ikke er noen ulempe for min del at hun leser.
Min største bekymring var egentlig at hun da ville lese dette på fritiden, og dermed kanskje bekymre seg for meg sånn utenom kontortid. Men som hun også sa – det er faktisk ikke mitt ansvar.

Jeg prøver å sortere. Skrive, puste, ta en ting av gangen. Og jeg vet at det ikke hjelper å rømme unna. Verken med mat eller trening. Så jeg prøver å gjøre det riktige igjen. Klarte fader i meg 10 dager, og det skal jeg klare igjen.

Jeg må gjøre mer av det som hjelper meg. Selv om jeg ikke har lyst eller føler at det også er stress. Ting som:

  • Trening eller klatring sammen med A og/eller S.
  • Snakke med mine nærmeste om det som stresser meg
  • Tørre å be om hjelp der det er mulig
  • Spise og beholde nok mat
  • Sørge for nok søvn
  • Skrive

Eksamenslesing får bli “bonus”. Har jeg ikke søvn og mat på plass, så vil jeg uansett ikke greie å verken lese eller møte opp på noen av eksamene. Ei heller å fortsette med studier senere.. Så jeg MÅ ha det på plass først.

En ting av gangen, og huske pusten underveis. Da skal jeg nok komme meg i gjennom det meste.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s