Nattevakt

Klokken er 01.42, og jeg sitter vakt i båthavna på hjemstedet mitt. Stille og rolig, og ikke stort annet å gjøre enn å lese, rusle korte turer, drikke kaffe, spise matpakke, og skrive litt. Bortsett fra at man må holde seg våken, så er det lett-tjente penger som kommer godt med.

Uansett.

Jeg var hos både lege og fysio i dag. Har fått klapp på skuldra og gode ord fra begge om hvor bra jeg jobber om dagen. 8 dager uten oppkast, uten å overspise, overtrene, eller sulte meg. Det er faktisk ganske stort. Og jeg er dårlig på å gi meg selv cred for innsatsen jeg legger ned. “Dette burde jeg uansett klart for lenge siden, det skulle bare mangle, osv”, forteller jeg meg selv. Derfor er det godt med støttepersoner som kan hjelpe meg å endre de tankene litt. For hadde dette vært enkelt, så hadde jeg ikke slitt med denne helvetes sykdommen i alle disse årene! Noe jeg stadig må minne meg selv på. Jeg har ikke valgt å bli syk. Ingen går aktivt inn for å bli syke. Man velger kanskje å slanke seg, overdrive trening, til og med å kaste opp eller bruke andre destruktive midler for å gå ned i vekt. Man finner kanskje ut at det fungerer, at man føler seg bedre, at det døyver vonde følelser, at det gir en form for kontroll og mestring. En stund.

Før man ikke lenger har kontroll. Før man blir avhengig av kontrollen, av de såkalte mestringsstrategiene som etterhvert tar opp mer og mer plass. Andre ting blir skøvet vekk. Venner, familie, skole/jobb.. Sult, metthet, søvn, og lyst kommer ikke lenger naturlig. Man blir fanget.

Men noe man kan velge, er å kjempe seg ut av sykdommen. Men man må velge det hver eneste dag over lang tid for å komme seg ut. Jeg har enda ikke klart det, men jeg vet at det går an. Jeg vet at mange som har vært mye sykere enn meg, og over enda lenger tid, likevel har klart å kjempe seg til et friskt og godt liv. Et liv med opp- og nedturer, men hvor spiseforstyrrelsen ikke lenger spiller en hovedrolle.

Og det er dét som er målet mitt. Et liv hvor jeg ikke bruker mat/sult/trening/vekt som mestringsstrategier og indikatorer på om en dag er god eller dårlig. Hvor jeg kan spise etter hva kropp og hodet har lyst på og trenger, hvor jeg kan ta ting på sparket og tåle at planer endres. Et liv uten de dypeste nedturene og perioder med ekstrem uro og angst. En hverdag hvor jeg stort sett sover godt uten hjelpemidler, og hvor kroppen og jeg spiller på lag. Et liv med en god balanse mellom lyst og plikt, og hvor jeg bestemmer.

Jeg er på vei. En vei som er lang og humpete, og som av og til fører meg ut på skumle, ukjente trakter. På steder hvor sykdommen lokker overbevisende med sin trygge favn. Det er på de stedene jeg virkelig må kjempe i mot, og ta i bruk alle verktøyene jeg har lært. Men det er også på de stedene jeg kan lære masse om meg selv og verden jeg lever i. Det er der jeg kan utvikle meg og vokse. Jeg må tørre å være nyskjerrig og åpen, tørre å kjenne på det ukjente. Og ikke minst må jeg tørre å ikke gjøre det alene.

Så takk, kjære lege og fysioterapeut. Tusen takk til familie og gode venner som er der, lytter og støtter (dere vet hvem dere er <3). Jeg er heldig som har folk rundt meg, både på et personlig og et profesjonelt plan. Det hjelper å bruke dere. Det hjelper å prate om ting og å skrive. Det hjelper å ikke holde ting inne i seg, hvor skammen blomstrer og gir næring til sykdommen. Det hjelper så inderlig å ikke være alene.


Det er torsdag og jeg har sovet 1,5 time etter nattevakten. Men det gjør ingen verdens ting. For jeg hadde en fin natt, og en veldig fin morgen. Dessuten er jeg på 9. dagen uten oppkast.

  
Og jeg gruer meg ikke til bursdagen min i morgen. Tenk det.

Advertisements

2 thoughts on “Nattevakt

  1. Du er utrolig sterk og har en utrolig god selvinnsikt. Jeg har veldig tro på at du klarer dette og wow gratuluerer med så mange dager, vet hvor vanskelig en dag er ❤ Du er knall tøff og så skriver du vanvittig bra 🙂 ❤ Mange gode klemmer ❤

    Like

    • Tusen, tusen takk ❤

      Det er virkelig ikke lett å annerkjenne egne seiere, store som små. For dette var jo (og er) er virkelig stor seier!
      Hyggelig også at du synes jeg skriver bra. Har følt veldig på det å skulle blogge uten å "kunne skrive", for det har jeg liksom aldri trodd at jeg kan. Prøver også å ikke henge meg altfor mye opp i at alle innlegg må være så gjennomtenkte og nøye vurdert og sensurert. Minne meg selv på at jeg gjør dette mest for min egen del, og at det ikke er noen andres ønsker og behov jeg skal oppfylle med disse skribleriene.

      Det gjør godt å skrive, og det gjør også veldig godt å få respons! Så tusen takk =)

      Like

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s