Å velge sine kamper

Jeg sitter nå på biblioteket. Jobber litt med anatomi og noe teori som jeg skal presentere på kurset til søndag. Er litt usikker på om jeg har flyktet unna, eller om jeg sitter her fordi det er det som er best for meg. Egentlig skulle jeg vært hjemme og gjort meg klar til fest. Men jeg tørr ikke. Orker ikke. Vil ikke. Greier ikke.

Festen i kveld er en reunion med de andre som også tok første året av vgs. i Frankrike. Med unntak av et par, har jeg ikke sett de andre på 10 år. For 11 år siden var vi en gjeng ungdommer som var håndvalgt til dette programmet, av representanter fra både den Norske og Franske stat. Vi var toppelever.

Jeg føler på at jeg har feilet etter dette. At jeg absolutt ikke er noen toppelev lenger, og har gått på trynet på så mange vis i etterkant av dette. Jeg har virkelig ikke lyst til å snakke om hva jeg har gjort de siste årene.

Selv om jeg vet at jeg egentlig ikke har noe å skamme meg over. At det kan hende jeg hadde greid å slappe av og kose meg. Men jeg føler jeg gruer meg nok til fjellturen, og er sliten fra før etter en uke med ikke helt heldig behandling av kropp og sjel. Tursekken er ikke pakket ferdig, og det er ting og tang som må handles inn, medisiner som må hentes, osv.

Jeg velger vekk kampen jeg måtte ha kjempet for å dra på festen. Å skulle sminke meg, dra på meg noe fint, stå foran speilet, drikke alkohol eller annet, small-talke en hel kveld med for det meste ukjente.. Jeg fikser ikke det akkurat nå. Ikke i dag. Og jeg prøver å fortelle meg selv at det er greit.

Så jeg gjemmer meg her litt til. Til jeg vet at leiligheten er tom, og at jeg kan slappe av uten å føle på at jeg som vanlig er hjemme alene på en fredagskveld.

Jeg skal pakke sekken, og forsøke å glede meg til tur. Kanskje lese litt Cecilie Skog eller noe. Se på kartet og delen av ruta jeg vet vi skal gå. Det pleier å få meg både motivert og i bedre humør. Det gjelder å dyrke det friske i meg, selv om ting er litt tungt.

Jeg er heldig som skal på tur, og det kommer til å bli bra bare jeg kommer meg avgårde. Og så lenge jeg ikke kjører kroppen i senk nå de siste to dagene før turen. Det skal jeg virkelig klare!

Ønsker dere som stikker innom en riktig god fredagskveld.

Advertisements

Unnskyld?

Jeg føler jeg må unnskylde det jeg skrev i går på et vis. At jeg liksom må rope ut at “det går fint, altså!!”.

For det gjør jo det. Det jeg skrev i går kunne jeg skrevet omtrent hver eneste dag. Man blir faktisk vandt til elendigheten, og dessuten avhengig.

Men i dag har jeg hatt en god start på dagen. I går startet jeg tidlig på’n med løpetur for å roe meg ned, i dag har jeg startet med en god frokost og kaffe sammen med A. Jeg har fått snakket litt om at jeg gruer meg til i kveld, og bare det så si slikt høyt hjelper jo litt på. Så håper jeg skal komme meg avgårde, og at kvelden også blir hyggelig for min del.

Sånn. Da har jeg fått unnskyldt meg. Og delt litt positive vibber for å veie opp. Akkurat som om det jeg skriver må balanseres slik at det ikke blir for mye negativt. Sier hvem?

Endelig tom

Endelig er jeg tom. Både fysisk og psykisk.

Angsten, nervøsiteten, engstelsen, samvittigheten, skyldfølelsen, uroen. Alt er skylt ned i kloakken.

For en liten stund får jeg en pause. Som jeg vet kun er midlertidig. Som jeg vet kun leder til enda mer av følelsene jeg for litt siden trodde jeg kastet opp. Følelsene jeg først døyvet med mat. Mat som ble kjøpt inn med én enkelt hensikt:

Å komme i retur.

Mat som jeg aldri hadde tillatt meg dersom det ikke skulle opp igjen. Mat som jeg vet lar seg presse i feil retning uten for store problemer. Mat som koster penger jeg så mye heller skulle brukt på helt andre ting. Mat som er ensbetydene med skam. Ikke maten i seg selv, men det jeg bruker den til. Hensikten. Målet.

Så inderlig skamfullt.

Bare for å få en liten pause.

Fra meg selv.


Svimmel. Sliten. Sår i halsen.

Men endelig tom.

Urolig

I dag våknet jeg i et badekar av svette, akkurat slik Onkel P beskriver det så nådeløst i låta “Styggen på ryggen”. Jeg tenkte på teksten i dét jeg våknet og kjente t-skjorta som klistret seg i nakken. Jeg ville først ikke stå opp. Helst slippe å forholde meg til dagen som jeg visste at jeg var nødt til å møte på et eller annet vis.

Det er en velkjent følelse. Og ikke skal det særlig mye til før den er på plass. Noen få ting som stresser og presser meg, så er den der. Følelsen av at jeg ikke mestrer. Følelsen av at livet er for mye, og spinner for fort rundt uten at jeg greier å henge på.

Men jeg har møtt dagen uten mine destruktive mestringsstrategier. Jeg har fått sortert litt, skrevet ned, gjort unna noe. Det føles litt bedre nå. Bitte litt.

Så hva er det som plager meg?

Blir nesten flau av å skrive det. For det er jo ingen “big deal”. Bare en leilighet som straks blir lagt ut for salg (okei, akkurat dét er faktisk en big deal), en reunion-fest på fredag, to eksamener som jeg ikke helt forstår når jeg skal få lest til i sommer, og et turleder-kurs som starter nå til på søndag. Sistnevnte blir nok veldig bra, men jeg er som vanlig redd for å ikke prestere. Dessuten blir det utfordrende å være sammen med folk døgnet rundt hele 8 dager i fjellet. Vi skal testes ut både fysisk og psykisk, så det er vel det jeg gruer meg mest til. Ikke at jeg tror det blir noen voldsomme utfordringer som jeg ikke vil kunne mestre, men det skremmer meg likevel. Og nettopp derfor vet jeg også at jeg har så himla godt av disse tingene. Jo skumlere, jo bedre. Riktig nok i passe doser.

En annen ting er at jeg har gitt behandleren min på DPS bloggadressen. Jeg har fortalt henne at jeg skriver, og at jeg har delt adressen med noen venner og andre nære. Så hun spurte nå sist om hun kunne lese. Egentlig setter jeg jo stor pris på det, at hun interesserer seg og helt tydelig ønsker å hjelpe meg best mulig. Og jeg tenker at det i allefall ikke er noen ulempe for min del at hun leser.
Min største bekymring var egentlig at hun da ville lese dette på fritiden, og dermed kanskje bekymre seg for meg sånn utenom kontortid. Men som hun også sa – det er faktisk ikke mitt ansvar.

Jeg prøver å sortere. Skrive, puste, ta en ting av gangen. Og jeg vet at det ikke hjelper å rømme unna. Verken med mat eller trening. Så jeg prøver å gjøre det riktige igjen. Klarte fader i meg 10 dager, og det skal jeg klare igjen.

Jeg må gjøre mer av det som hjelper meg. Selv om jeg ikke har lyst eller føler at det også er stress. Ting som:

  • Trening eller klatring sammen med A og/eller S.
  • Snakke med mine nærmeste om det som stresser meg
  • Tørre å be om hjelp der det er mulig
  • Spise og beholde nok mat
  • Sørge for nok søvn
  • Skrive

Eksamenslesing får bli “bonus”. Har jeg ikke søvn og mat på plass, så vil jeg uansett ikke greie å verken lese eller møte opp på noen av eksamene. Ei heller å fortsette med studier senere.. Så jeg MÅ ha det på plass først.

En ting av gangen, og huske pusten underveis. Da skal jeg nok komme meg i gjennom det meste.

Mandag

Interessant overskrift, jeg vet. Men hva pokker skal man skrive, lissom..?

For jeg kjenner at jeg vil skrive, men vet ikke helt om hva og hvorfor. Må jeg ha noen god grunn? Et spesielt godt tema eller en oppsiktsvekkende hendelse å fortelle om?

Nei. Jeg trenger ikke det. For dette er min blogg, og jeg kan skrive om akkurat det som måtte passe meg!

Det er virkelig vanskeligere å skrive når ting ikke går like greit. Når jeg ikke kan forteller at jeg har klart å opprettholde den gode flyten jeg var inne i. For det krøllet seg litt til i helgen. Men jeg både og kjente at det kom. Enkelt å si i ettertid, I know. Men jeg gjorde virkelig det. Og jeg burde skrevet. Burde fortalt noen at nå stormer det litt. Jeg burde erkjent at jeg var sliten, og det er greit.

For er det noe jeg synes er vanskelig, så er det å erkjenne at jeg er sliten. Tenker som regel at jeg ikke har grunn nok, har gjort nok, jobbet hardt nok, trent nok, sovet lite nok, osv. Så i stedet for å sette grenser for meg selv, så durer jeg videre. Uten å stoppe opp. Uten å kjenne etter.

Og da går ting gjerne skeis. Så to dager gikk ting (da gjerne mat) litt på snørra. Og det var fristende å fortsette trenden i dag.. La det skure og gå, uten å mobilisere det som trengs for å hente seg inn igjen. For det koster så forbanna mye å gjøre de riktige tingene. Å spise nok uten å kaste opp, for eksempel. Å holde ut angst og uro. Å gi seg selv lov til å slappe av. Å akseptere det som er og har vært. Å se fremover og jobbe mot mine langsiktige mål.

Men det gjør jeg nå.

Og planen er å fortsette den gode trenden jeg, tross et lite fall, befinner meg i. Fall seven times – stand up eight, ikke sant? Samma om det kanskje i mitt tilfelle er mer fall fourhundredandten times – stand up fourhundredandeleven. Det viktigste er å reise seg. Igjen og igjen.

Ikke gi seg.

Ikke faen.

  

Nattevakt

Klokken er 01.42, og jeg sitter vakt i båthavna på hjemstedet mitt. Stille og rolig, og ikke stort annet å gjøre enn å lese, rusle korte turer, drikke kaffe, spise matpakke, og skrive litt. Bortsett fra at man må holde seg våken, så er det lett-tjente penger som kommer godt med.

Uansett.

Jeg var hos både lege og fysio i dag. Har fått klapp på skuldra og gode ord fra begge om hvor bra jeg jobber om dagen. 8 dager uten oppkast, uten å overspise, overtrene, eller sulte meg. Det er faktisk ganske stort. Og jeg er dårlig på å gi meg selv cred for innsatsen jeg legger ned. “Dette burde jeg uansett klart for lenge siden, det skulle bare mangle, osv”, forteller jeg meg selv. Derfor er det godt med støttepersoner som kan hjelpe meg å endre de tankene litt. For hadde dette vært enkelt, så hadde jeg ikke slitt med denne helvetes sykdommen i alle disse årene! Noe jeg stadig må minne meg selv på. Jeg har ikke valgt å bli syk. Ingen går aktivt inn for å bli syke. Man velger kanskje å slanke seg, overdrive trening, til og med å kaste opp eller bruke andre destruktive midler for å gå ned i vekt. Man finner kanskje ut at det fungerer, at man føler seg bedre, at det døyver vonde følelser, at det gir en form for kontroll og mestring. En stund.

Før man ikke lenger har kontroll. Før man blir avhengig av kontrollen, av de såkalte mestringsstrategiene som etterhvert tar opp mer og mer plass. Andre ting blir skøvet vekk. Venner, familie, skole/jobb.. Sult, metthet, søvn, og lyst kommer ikke lenger naturlig. Man blir fanget.

Men noe man kan velge, er å kjempe seg ut av sykdommen. Men man må velge det hver eneste dag over lang tid for å komme seg ut. Jeg har enda ikke klart det, men jeg vet at det går an. Jeg vet at mange som har vært mye sykere enn meg, og over enda lenger tid, likevel har klart å kjempe seg til et friskt og godt liv. Et liv med opp- og nedturer, men hvor spiseforstyrrelsen ikke lenger spiller en hovedrolle.

Og det er dét som er målet mitt. Et liv hvor jeg ikke bruker mat/sult/trening/vekt som mestringsstrategier og indikatorer på om en dag er god eller dårlig. Hvor jeg kan spise etter hva kropp og hodet har lyst på og trenger, hvor jeg kan ta ting på sparket og tåle at planer endres. Et liv uten de dypeste nedturene og perioder med ekstrem uro og angst. En hverdag hvor jeg stort sett sover godt uten hjelpemidler, og hvor kroppen og jeg spiller på lag. Et liv med en god balanse mellom lyst og plikt, og hvor jeg bestemmer.

Jeg er på vei. En vei som er lang og humpete, og som av og til fører meg ut på skumle, ukjente trakter. På steder hvor sykdommen lokker overbevisende med sin trygge favn. Det er på de stedene jeg virkelig må kjempe i mot, og ta i bruk alle verktøyene jeg har lært. Men det er også på de stedene jeg kan lære masse om meg selv og verden jeg lever i. Det er der jeg kan utvikle meg og vokse. Jeg må tørre å være nyskjerrig og åpen, tørre å kjenne på det ukjente. Og ikke minst må jeg tørre å ikke gjøre det alene.

Så takk, kjære lege og fysioterapeut. Tusen takk til familie og gode venner som er der, lytter og støtter (dere vet hvem dere er <3). Jeg er heldig som har folk rundt meg, både på et personlig og et profesjonelt plan. Det hjelper å bruke dere. Det hjelper å prate om ting og å skrive. Det hjelper å ikke holde ting inne i seg, hvor skammen blomstrer og gir næring til sykdommen. Det hjelper så inderlig å ikke være alene.


Det er torsdag og jeg har sovet 1,5 time etter nattevakten. Men det gjør ingen verdens ting. For jeg hadde en fin natt, og en veldig fin morgen. Dessuten er jeg på 9. dagen uten oppkast.

  
Og jeg gruer meg ikke til bursdagen min i morgen. Tenk det.