Valg og muligheter

I dag har jeg tenkt og grublet mye. Snudde på vei til skolen. Med gråten i halsen og angsten i hælene løp jeg hjem igjen.. Redd, trist, frustrert og sint. Har tenkt tanker som at jeg aldri i verden kommer til å fikse denne eksamen, dette studiet, dette livet! Osv.. You know the drill. Man trykker seg selv så langt ned det er mulig å komme. Og så enda litt lenger.
Der nede er det kjipt. Det er skikkelig, skikkelig mørkt, og man ser ingen verdens ting. I stedet forestiller man seg. F.eks at man er en kjempe stor, feit og ekkelt person som ikke fortjener å se dagens lys igjen. Fine greier.

Uansett. Jeg måtte omsider bryte ut av denne …tilstanden. Jeg skulle til fysioterapeuten igjen, og grudde meg selvfølgelig. Jeg gruer meg jo til alt om dagen. Snakk om bortkastet energi.

Jeg fikk i allefall sagt litt om hvordan jeg reagerte etter forrige time. Tårene rant. Igjen.

Men det hjalp! Så denne timen ble mye bedre, og jeg følte jeg fikk masse ut av tiden der. Klarte å kjenne etter mer, ta plass, våge å ta i mot i litt større grad. Der er fortsatt tøft, men jeg er også nyskjerrig på fortsettelsen. Kanskje jeg kan lære meg å ta i mot? Kanskje jeg kan håndtere å bli tatt på bare for at det skal være godt? Og ikke for å fikse en eller annen muskel eller et ledd. Kanskje jeg kan klare å være til bry, la andre gjøre noe for meg -uten ekstremt dårlig samvittighet i etterkant? Dét hadde vært noe!

Fortsatte i grubleboksen da jeg kom hjemover, men i et litt lettere modus. Skal jeg jobbe med meg selv, bli frisk(ere), kunne leve godt – så er jeg nødt til å legge ned en helsikes jobb. Det vil ta tid, og det vil koste masse. Men jeg tror uansett jeg vil komme bedre ut enn å fortsette slik som nå. For i disse dager føler jeg at alt bare er halvveis. Behandlingen blir halvveis, studiet blir halvveis, og sosialt liv og hyggelige ting ellers blir ingenveis.
Neste år er jeg nødt til å gjøre noe annerledes. Jeg kan ikke fortsette i samme spor og forvente et annet resultat. (Er ikke det selve definisjonen på galskap, sagt av en eller annen klok mann? )

I ettermiddag har jeg dessuten gjort en smart ting. Jeg har snakket med folk. Jeg har skrevet og søkt råd hos tidligere medpasienter og andre venner, folk som kjenner meg. Det hjelper jo virkelig å skrive ting ned eller si det høyt. Gruble litt sammen med noen. Og få svar, andres tanker rundt situasjonen.
I ettermiddag har jeg dessuten hatt et par supre timer sammen med roomien min, A (selv om jeg egentlig ville bli hjemme og dyrke min egen elendighet). Vi jogget en tur til St.Hansparken, og hengte litt rundt i Tufteparken der. Lekte oss med ulike styrkeøvelser. Ingen av oss hadde klokke, vi talte ikke reps og sett og sånt, vi bare var. Vi pratet, pustet og peste litt, lekte, og nøt den gode stemningen i parken. Fint vær, trivelige folk, lukt av grill (og av hasj..), av sommer. Av livet.

Livet kan være ganske fint, og jeg ønsker virkelig å smake på mer av det. Det jeg minne meg selv på oftere.

Nå er planen følgende:

Jeg skal ta én dag av gangen, og gjøre så godt jeg kan på skolen. Øve det jeg orker, lese litt hver dag ved siden av – og gjennomføre eksamen så godt jeg kan. Jeg har nix nada å tape på å prøve. Hva jeg gjør fra høsten av vet jeg ikke enda, men det trenger jeg ikke bestemme meg for nå. Nå skal jeg jobbe frem mot tirsdagen om 2 uker, og prøve å ta best mulig vare på meg selv underveis.

Også skal jeg puste. Husk å puste.

33753-breathe-in-breathe-out-move-on

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s