Å tørre å være ærlig

…er jo vesentlig for at jeg skal få noe utbytte av denne bloggingen. Allerede kjenner jeg at nettopp dét kommer til å bli vanskelig. Skammen stiller seg i veien.

For hva har jeg egentlig å klage over? Jeg ønsker ikke å fremstå som sytete og negativ. Jeg vil jo være glad, sprudlende, takknemlig, sulten på livet, and all that jazz.

Ikke har jeg noen vond barndom å “skylde på”. Jeg har en støttende familie, gode venner, og i teorien all verdens muligheter hva jobb, utdanning og fremtiden generelt kan by på. Likevel får jeg det altså ikke til, dette livet. All denne selvhjelpslitteraturen som flyter forteller oss jo gjerne at det “opptil oss selv”. Bare man tenker positivt, så kan man bli USAs neste president om man vil. Underforstått: Klarer du det ikke, så har du kun deg selv å takke.

Jeg skal nå prøve å være ærlig.

Det var en bedriten 17.mai i går. Det er kjipt å sitte inne alene mens facebook og instagram viser deg hva tilsynelatende alle andre driver med: champagne, grilling, is og kos med familie og/eller venner. Med finstasen på og hipp hurra for Norge i dag.

Det er kjipt å tenke på at jeg kunne vært der ute bare jeg hadde turt. Bare jeg hadde orket, og ikke heller ville gjemt meg inne i min egen spiseforstyrrede, deprimerte boble.

Hva skal til? Hva i pokker skal til for at jeg skal få det bedre med meg selv?
Aldri har noen fortalt meg at jeg er udugelig, lat, stygg, tjukk, ekkel, slem, eller dum. At jeg ikke passer inn eller at jeg ikke fortjener å ha det bra. Likevel er det ofte disse tingene jeg kjenner på. De har blitt sannheter som jeg lever etter, og ikke greier å rive meg løs fra. Enda jeg VET veldig godt, rent intelektuelt, at det ikke er sant. Det er akkurat som om jeg bekytter meg med disse tankene, slik at jeg slipper å bli overrasket dersom de én dag skulle bli uttalt av andre. Og når jeg er der ute så jobber jeg hele tiden så hardt for å overbevise alle rundt meg om at jeg det motsatte av hva jeg hele tiden forteller meg selv. Slitsomt.

Sånn er det litt med behandling også. Jeg har stadig blitt forundret over at jeg får så god hjelp. At legene/psykologene/psykiaterne/sykepleierene/fysioterapeutene ikke gir meg opp og konkluderer med at jeg er et håpløst tilfelle som egentlig bare har diagnosen “lat”, og ikke de andre titlene jeg etterhvert har opparbeidet meg.
Men nei da, tvert i mot. De mener jeg er utrolig sterk og tøff, at jeg jobber bra og står i masse tross av mine plager. At det er gode muligheter for at jeg kan bli helt frisk og leve et godt liv uten symptomer. Men de sier også at jeg trolig har en sårbarhet for enkelte ting, og at dette vil være noe jeg må ta hensyn til videre. You dont’t say.

Vet ikke helt hvor jeg vil med dette. Denne skrivingen er noe jeg må venne meg litt til. Prøve meg litt frem. Å være ærlig er i allefall ikke lett. Det var vel egentlig det jeg ville si.

ny-start-640Livet er et rotterace. Eller, er det egentlig det?

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s