Regn, tårer og tunge bein

Jeg hadde planlagt og bestemt meg for en løpetur i ettermiddag. Til og med spist litt ekstra for å ha nok energi til en runde i marka.

Det hele ble en tung affere. Mest av alt ønsket jeg å droppe hele økten mens jeg kjørte opp til parkeringen etter et ærend i byen (kjøpt en fargeleggingsbok – mer om det senere). Jeg frøs mens jeg satt i den varme bilen med ekstra klær. Å ta av seg jakka og legge i vei fristet lite. Men nå er det slik at det skal mye til før jeg dropper en planlagt økt. Også noe å øve seg på, der altså. Et knippe tanker som raser rundt i en slik situasjon kan være:

Det blir jo så deilig bare jeg kommer i gang

Har dessuten nesten ikke trent denne uka

Skal jeg løpe halvmara på sub 1.30 i september må jeg skjerpe meg

Treningen motiverer meg jo til å spise bra

Bare late folk tar av seg treningstøy uten å ha trent

Den ekstra brødskiven jeg tok tidligere nettopp fordi jeg skulle løpe…

Uroen vil ingen ende ta om jeg drar hjem nå

Jeg elsker jo egentlig å løpe – come an!

Og slik holder jeg på. Igjen begynte jeg å surre rundt på hva jeg kunne skrive om dette på bloggen. Fortsatte å surre mens jeg travet avgårde. Hvorfor gjør jeg dette..? Er det sf’en som driver meg nå..? Hva ville jeg rådet en god venninne til å gjøre i samme situasjon..?
Beina var og fortsatte å være tunge som bly. Det pleier ofte å løsne etter noen kilometer, men ikke i dag. Og det gjorde meg trist og sint. Tunge bein = tung kropp i mitt hode. Og tung kropp betyr selvsagt at jeg har lagt på meg, og alt ville gått så mye enklere om jeg hadde veid mindre.
Enda mer trist og sint ble jeg fordi jeg ikke klarte å tillate meg selv å snu eller begynne å gå. Så jeg gråt.. Lot tårene trille nedover de allerede våte kinnene mine.

Tårene hjalp litt. Jeg våget meg på en kortere runde enn planlagt. Fortsatt i krig mot meg selv og tankene som helst ville pisket meg videre på den planlagte ruta.

Pulsen har roet seg nå. Jeg klarer å kjenne bitte litt mestring over å tross alt ha valgt en kortere rute. Over å ha spist bananen i bilen på veien hjem. Over å ikke ha slått meg selv så altfor hardt.

Nå er det middag.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s