Mål og mening

Noe av det jeg ønsker å bruke denne bloggen til er å sette meg mål, jobbe for å nå dem, og så skrive om prosessen både underveis og etterpå. Kanskje ha noen målsetninger for hver uke, og ta en evaluering hver søndag. Noe sånt.

I går bestemte jeg meg i allefall for 3 ting jeg ønsker å oppnå denne helgen:

1. Spise minimum 4 måltider hver dag og ikke kaste opp. Fredag, lørdag og søndag (fredag = check!).

2. Skrive ferdig en oppgave som skulle vært levert.

3. Være sammen med familien og delta på 17.mai-arrangementet der søsteren min bor.

Jeg er godt i gang med nr. 1. I går spiste jeg altså frokost, lunsj, middag og kvelds. Og dette forsøker jeg å gi meg selv cred for. Selv om tankene prøver å fortelle meg at “det er jo en selvfølge, dette skulle du uansett fikset for lenge siden, enhver idiot klarer å spise uten å kaste opp, osv”. Men slik er det faktisk ikke nå. Det er absolutt ikke en selvfølge at jeg klarer å spise bra uten å kaste opp.

Så hvorfor klarte jeg det i går?

Jeg spiste en liten frokost, men jeg spiste veldig bra til lunsj. Etter en liten treningsøkt. Det er alltid lettere å spise etter trening, da har jeg liksom fortjent maten. Akkurat som om mat er noe man må fortjene. En klassisk spiseforstyrret tanke/regel som jeg jobber med å utfordre.
Å spise nok er møkka-skummelt, men det er likeså helt vesentlig for å unngå den fysiologiske trangen til å overspise. Jeg klarte å avlede meg i etterkant av måltidet, noe som også er helt essensielt. For trangen til å presse hele lunsjen opp igjen går faktisk over. Etter en stund.
Middagen spiste jeg sammen med foreldrene mine. I forkant hadde jeg tenkt tusen tanker rundt mulighetene for å kaste opp. Hvordan og når. Foreldrene mine skulle egentlig bort, men så ble mamme hjemme fordi hun ikke er i form. Strek i den bulimiske planen der, altså. Likevel hadde jeg før måltidet klart å endre tanken min om at middagen skulle opp. Den skulle i stedet beholdes. Igjen; en selvfølge for de fleste. For en med sf? Nop. En av grunnene til denne endringen tror jeg kommer av at jeg tenkte å blogge om det. Blogge om alle tankene rundt mine planer om å kaste opp. Gikk og formulerte et innlegg rundt det, og fikk da sett på tankene fra et annet perspektiv. De måtte organiseres og reformuleres, siden de tross alt skulle skrives ned og ut på nettet. Nå kom jeg aldri så langt, men selve prosessen var i seg selv en viktig manøver.

Dessuten ble det litt snørr og tårer rett etter middagen. Å få følelsene ut på et vis er så mye mer hensiktsmessig enn å holde alt inne. På Modum hadde vi alltid en felles gruppe-samling etter middag og kvelds. Der var det til tider også mye snørr og tårer, og av og til irritasjon og frustrasjon over å måtte sitte nede i det fordømte kjellerrommet hver kveld. Likevel – jeg savner disse samlingene big time.

Jeg klarte meg altså bra i går. Men – det er et men. Jeg safet nok litt på mengdene. Trygg på at jeg heller ligger bitte litt i minus, enn i pluss. For tanken på å gå i overskudd – den er uholdbar. Samtidig vet jeg at å “safe” hele tiden egentlig ikke er stort bedre enn å kaste opp. Eller å overtrene. Det er like spiseforstyrret åkke som.

Nå skal jeg i gang med nr. 2 på listen over helgens mål: studieoppgaven. Forsøke å samle hodet litt, for første gang på litt for lenge. Gleder meg til å kunne skrive “check” også her!

Advertisements

2 thoughts on “Mål og mening

  1. Jeg synes at du har vært flink for det er ikke bare å snu, men gradvis øve seg og ha disse viktige målene du har, håper virkelig bloggen kan hjelpe. Jeg kan gjerne spise bra en dag, men da er det minimale eller ingen mengder mat neste dag, hvis jeg ikke måte kvitte meg med alt for metthetsfølelse trigger alt for mye. Er som du beskriver veldig bra enten eller, og nå må vi øve oss på midt i mellom, klare å spise, ikke for lite eller for mye, men sunne måltider.

    Jeg synes du har veldig selvinnsikt og kjemper virkelig for å få til dette, kjempe sterkt og har stor tro på deg ❤

    Like

    • Tusen takk for kommentar, Lily ❤

      Leit å høre at maten er så vanskelig for deg også. Jeg vet, også av erfaring, at eneste metode for å komme noen vei med dette er å spise nok – over tid! Klare å stå i alle de vonde følelsene som kommer, og ikke sulte de vekk, løpe fra de, eller kaste de opp. Så enkelt, men så vanskelig.
      Håper er å kunne bruke bloggen til å sette ord på mye av det kaoset og ofte strever med, og at det vil gjøre trangen til å bruke sf'en mindre.

      Jeg har også tro på at deg og din kamp. Sammen er vi sterke! Litt flåsete, kanksje, men likevel sant. Heier masse på deg, og er samtidig veldig glad for din støtte. Stor klem!

      Like

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s