Tingenes tilstand

Så hvordan står det egentlig til om dagen? Jo, nå skal dere høre.

Studier:

Jeg er fulltidsstudet. Det går sånn passe bra. For første gang i mitt liv så strøk jeg på en stor eksamen før påske. Den må jeg ta opp igjen, og bestå, ved skolestart i august for å kunne begynne på neste studieår. Kjipt å ha det hengende over seg, men jeg skal fikse biffen denne gangen! Tvilen rammer meg av og til, men i bunn og grunn har jeg oppriktig tro på at jeg skal bestå ved neste forsøk. (dessuten strøk nesten 1 av 3, så jeg er i det minste ikke alene i denne båten).
Sånn ellers går det litt i bølgedaler hva angår motivasjon og innsats ang. studiene. Har hatt rundt ti dager nå hvor ting har vært veldig tungt, og jeg har vært lite på skolen. Det er ikke lenge til eksamen, så denne trenden må snus asap!

Behandling og slikt:

Jeg går i behandling på et DPS, ca annenhver uke. Her går jeg nå hovedsaklig for depresjon, men spiseforstyrrelsen (sf’en) er og blir et tilbakevendene tema. Siden sf’en også har blitt verre gjennom høsten og vinteren, er jeg nå henvist til Spisefortyrrelsespoliklinikken på Gaustad. Der har jeg hatt to utredningssamtaler, og skal ha to til før inntaksteamet der vurderer om og evt. hva slags behandling jeg får tilbud om. Hvorfor Gaustad? Jo, fordi de har en ganske annen tilnæring der enn de stedene jeg har vært tilknyttet før – både poliklinisk og som innlagt. De har mye fokus på kunst og hvordan bruke det til å bli kjent med seg selv på en ny måte, samt håndtering av vanskelige følelser ved hjelp av kreative metoder. Dette er en tilnæring som ligger laaangt utenfor min komfortsone, og nettopp derfor tenker jeg det kan være virkningsfullt for meg.
En annen viktig grunn at at jeg har søkt meg dit er at fastlegen min jobber 50% der. Hun er rett og slett en fantastisk og sable (skummelt) dyktig person, og jeg tenker at et så bra menneske ikke kan jobbe på et dårlig sted. Enektl og greit. Les gjerne mer om tilbudet dere her.

I tillegg har jeg nettopp startet opp hos en psykomotorisk fysioterapeut. Jeg har hatt god erfaring med det fra en tidligere innleggelse, og har ønsket å komme i gang med dette igjen. Etter mye frem og tilbake fant jeg endelig én med kort ventetid, og mitt første møte med vedkommende var virkelig oppløftende. Så jeg er spent på fortsettelsen her.

Jeg nevnte også fastlegen min. En periode i vinter var jeg hos henne annenhver/hver uke, siden elektrolyttene mine var litt på tur, og vekten hadde gått en del ned på kort tid. Hun holder meg virkelig fast, og våger å stille de vanskelige spørsmålene. Kanskje derfor har jeg avlyst et par av timene der den siste tiden, selv om jeg har hatt gode unnskyldninger.. *kremt*

Så det skal ikke stå på hjelp. Og jeg er evig takknemlig for at jeg blir tatt sånn på alvor. Det har i grunn ofte bikket over til dårlig samvittighet for at jeg får så mye støtte – og fortsatt ikke blir frisk. Er jeg bare lat, udugelig, ikke mottakelig, osv.. er tanker som stadig streifer meg. Mer om det kommer trolig i fremtidige innlegg.

Hvordan har jeg det, da?

Jeg kaster opp omtrent daglig. Treningen er av og til lystbetont og veldig gøy, av og til tvang og bare drit. Jeg har ofte mye angst og uro, sover til tider dårlig, og gråter mye. Som regler alene, fordi jeg velger det selv. Jeg har flere jeg kan ringe og prate med, men jeg velger altså å la være. Mitt sosiale liv foregår stort sett på skolen når jeg er der, av og til på trening, og noe her i kollektivet jeg bor i. En god venn av meg har nylig flyttet inn, så et viktig mål for meg er å være mer sosial både med han og med andre felles venner. Jeg har også én veldig god venninne her i byen som jeg har kontakt med daglig, og som stort sett vet hvordan ståa er. Henne vil jeg også bli enda flinkere til å bruke, både å ringe til og være sammen med. Hun ønsker virkelig å være der for meg, så det er i grunn bare opp til meg å tørre å åpne mer opp. Ellers er jeg hjemme hos foreldrene mine noen helger, og en gang i blant hos søsteren min og hennes familie.

Alt i alt er det ganske tungt akkurat nå om dagen. Rett og slett. Men det er ikke helt svart. Jeg har håp om at det vil bli bedre, at jeg vil kunne bli frisk, at jeg vil klare å komme meg gjennom studiene, at jeg vil klare å være mer sosial, og generelt benytte meg mer av alt det gode livet faktisk har å by på. Heldigvis har jeg også folk rundt meg som bærer håpet for meg de dagene jeg ikke klarer det selv. Uten disse hadde jeg trolig ikke vært i live.

Jeg skal bli frisk. Så enkelt, og så vanskelig. Å vite hvor man står er helt avgjørende for å kunne ta riktig kompasskurs videre. “At hitta den röda punkten”, var et viktig fokus under behandlingen på Modum Bad. Først da kan man finne ut hvordan man skal komme seg dit man vil, og hva som vil kreves for å komme dit. Jeg fant det, trodde jeg i allefall, der dypt i Vikersunds skoger. Men jeg har helt tydelig mistet det et sted på veien i etterkant. Nå er jeg på leting igjen.

Dream-Belive-Let-It-Happen-katerinalover-30307836-500-332

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s