Valg og muligheter

I dag har jeg tenkt og grublet mye. Snudde på vei til skolen. Med gråten i halsen og angsten i hælene løp jeg hjem igjen.. Redd, trist, frustrert og sint. Har tenkt tanker som at jeg aldri i verden kommer til å fikse denne eksamen, dette studiet, dette livet! Osv.. You know the drill. Man trykker seg selv så langt ned det er mulig å komme. Og så enda litt lenger.
Der nede er det kjipt. Det er skikkelig, skikkelig mørkt, og man ser ingen verdens ting. I stedet forestiller man seg. F.eks at man er en kjempe stor, feit og ekkelt person som ikke fortjener å se dagens lys igjen. Fine greier.

Uansett. Jeg måtte omsider bryte ut av denne …tilstanden. Jeg skulle til fysioterapeuten igjen, og grudde meg selvfølgelig. Jeg gruer meg jo til alt om dagen. Snakk om bortkastet energi.

Jeg fikk i allefall sagt litt om hvordan jeg reagerte etter forrige time. Tårene rant. Igjen.

Men det hjalp! Så denne timen ble mye bedre, og jeg følte jeg fikk masse ut av tiden der. Klarte å kjenne etter mer, ta plass, våge å ta i mot i litt større grad. Der er fortsatt tøft, men jeg er også nyskjerrig på fortsettelsen. Kanskje jeg kan lære meg å ta i mot? Kanskje jeg kan håndtere å bli tatt på bare for at det skal være godt? Og ikke for å fikse en eller annen muskel eller et ledd. Kanskje jeg kan klare å være til bry, la andre gjøre noe for meg -uten ekstremt dårlig samvittighet i etterkant? Dét hadde vært noe!

Fortsatte i grubleboksen da jeg kom hjemover, men i et litt lettere modus. Skal jeg jobbe med meg selv, bli frisk(ere), kunne leve godt – så er jeg nødt til å legge ned en helsikes jobb. Det vil ta tid, og det vil koste masse. Men jeg tror uansett jeg vil komme bedre ut enn å fortsette slik som nå. For i disse dager føler jeg at alt bare er halvveis. Behandlingen blir halvveis, studiet blir halvveis, og sosialt liv og hyggelige ting ellers blir ingenveis.
Neste år er jeg nødt til å gjøre noe annerledes. Jeg kan ikke fortsette i samme spor og forvente et annet resultat. (Er ikke det selve definisjonen på galskap, sagt av en eller annen klok mann? )

I ettermiddag har jeg dessuten gjort en smart ting. Jeg har snakket med folk. Jeg har skrevet og søkt råd hos tidligere medpasienter og andre venner, folk som kjenner meg. Det hjelper jo virkelig å skrive ting ned eller si det høyt. Gruble litt sammen med noen. Og få svar, andres tanker rundt situasjonen.
I ettermiddag har jeg dessuten hatt et par supre timer sammen med roomien min, A (selv om jeg egentlig ville bli hjemme og dyrke min egen elendighet). Vi jogget en tur til St.Hansparken, og hengte litt rundt i Tufteparken der. Lekte oss med ulike styrkeøvelser. Ingen av oss hadde klokke, vi talte ikke reps og sett og sånt, vi bare var. Vi pratet, pustet og peste litt, lekte, og nøt den gode stemningen i parken. Fint vær, trivelige folk, lukt av grill (og av hasj..), av sommer. Av livet.

Livet kan være ganske fint, og jeg ønsker virkelig å smake på mer av det. Det jeg minne meg selv på oftere.

Nå er planen følgende:

Jeg skal ta én dag av gangen, og gjøre så godt jeg kan på skolen. Øve det jeg orker, lese litt hver dag ved siden av – og gjennomføre eksamen så godt jeg kan. Jeg har nix nada å tape på å prøve. Hva jeg gjør fra høsten av vet jeg ikke enda, men det trenger jeg ikke bestemme meg for nå. Nå skal jeg jobbe frem mot tirsdagen om 2 uker, og prøve å ta best mulig vare på meg selv underveis.

Også skal jeg puste. Husk å puste.

33753-breathe-in-breathe-out-move-on

Tungt

Jeg kjenner ofte at jeg vil skrive, men at jeg samtidig ikke får det til. Jeg orker ikke tenke på rettskriving, på at det skal være en mening bak, at det skal være “riktig” på et vis. At jeg ikke må støte noen, gjøre folk bekymret, ikke skrive ting jeg vil angre på, at jeg må beherske meg og blablabla…

Men nå er det jo en gang slik at jeg har denne bloggen for min egen del. For å få ut litt gørr, og ikke ta alt innover i stedet.

Og saken er den at det er mye gørr for tiden. Ting er så forbanna tungt! Omtrent hver eneste dag lengter jeg bare etter at den skal være over. Samtidig som jeg også gruer meg til natta siden jeg ofte sover dårlig. Så da ligger jeg der, da, på natta. Gruer meg til dagen igjen. Og sånn går no dagan..

Føler jeg ikke mestrer skolen. At det er mye jeg har gått glipp av og ikke fått med meg de siste ukene fordi hodet ikke har vært på rett plass når jeg først har vært på skolen. Og nå når vi øver, så føler jeg også at jeg bare er halvveis med. At jeg ikke har ork, motivasjon eller lyst til å være der.

Samtidig synes jeg jo faget er spennende. Sånn egentlig. Og i utgangspunktet noe jeg mester og kan masse om. Derfor blir jeg også lei meg for at jeg ikke klarer å kjenne på gleden over å studere nå. Mest av alt vil jeg bare rømme landet, rømme fra verden og livet. Men jeg vet jo at det dreier seg om at jeg vil rømme fra meg selv. Mitt eget fordømte hodet som ikke lar meg være i fred.

Klumpen i halsen, uroen som ikke gir slipp, tårene som stadig presser på uten at jeg helt vet hvorfor. Jeg er så forbanna lei!

Sånn. Dagens lille utblåsing.

Hvis våren kom i januar

Hvis våren kom i januar
ville vi fått en trist juni
med visne roser
under en sliten himmel.

Hvis alle fugler sang hele natten
ville vi hatt triste dager
med hese kvekk
fra trøtte struper.

Hvis barnet aldri gråt
ville vi fått en trist verden
med tause, utrente stemmer
som aldri hadde lært seg å protestere.

Hvis jeg i går
var fullkomment lykkelig
ville dagen i dag
vært uutholdelig trist

For hva er vitsen med å leve en dag,
uten håp om en bedre dag
i morgen?

Av Arnhild Lauveng fra boka “Unyttig som en rose”.

“Jeg vil gjerne at du skal tegne eller male et tre”

Jeg trodde et øyeblikk jeg skulle falle av stolen. Visste jo, eller burde visst, at det ville komme. De driver jo tross alt hovedsaklig med kunstterapi her på huset. Uansett. Jeg ble rimelig satt ut.

Da kom selvfølgelig oppfølgingsspørsmålet:

“Hva skjedde med deg nå?”

Dårlig skjult skepsis fra min side, der, altså.

Så hva skjedde egentlig med meg?

Presasjonsangsten meldte sin ankomst i dét hun bad meg om å gjøre noe. Kunne jeg ikke bare snakke om ting. Det har jeg jo blitt så god på, etter alle disse årene i terapi. Sette ord på tanker og følelser, hva det gjør med meg, om angsten og uroen, de dype depresjonene. Jeg har lært meg språket for dette. Av terapeuter, medpasienter, bøker, nettsider og magasiner. Tørr faktisk å påstå at jeg har blitt ganske flink.

Men å gjøre noe..? Skape noe kreativt…? Der suger jeg balle. Kreativ er kanskje det siste jeg ville sagt dersom jeg skulle beskrive meg selv. Jeg er en typisk realfagsperson. Type rett og galt, svart – hvitt, og to streker under svaret.

Nå skulle jeg altså tegne eller male et tre som skulle representere meg på et vis. Terapeuten gav meg noen hint: “Har treet røtter, står det støtt, er det stort eller lite, blomstrer det..?”.

Jeg satte meg ved det lille bordet med blanke ark og tegnestifter til. Bokstavelig talt – for én gangs skyld. Første ante jeg ikke hvor jeg skulle begynne. Blyant eller farger? Fettstifter eller maling? Løvtre eller furu? (Okei, den siste der tenkte jeg muligens ikke på.) Det overraskende var at det tok ikke lang tid før følelsene kom over meg. Brått visste jeg akkurat hva jeg ville ha ned på papiret. Jeg visste bare ikke helt hvordan. Å tegne på frihånd har jeg ikke gjort på mange år.. Det faller seg, mildt sagt, ikke naturlig for meg.

Tårene rant. Jeg begynte å tegne.

Resultatet har jeg dessverre ikke noe bilde av. Vet uansett ikke om jeg hadde turt å poste det her. Men prøv å se for deg følgende:

Et tre i midten av arket. Ganske kraftig stamme. Det strekker seg oppover, men et par meter over bakken har det ikke kommet lenger. Det er brukket tvert av flere steder. Noen kvister strekker seg utover, med enkelte mørkegrønne blader. Ellers er treet mørkebrunt, men svartere øverst. Rundt treet nede på bakken er det omkranset av et stengjerde. Bakken på innsiden av gjerdet er grå, grønn på utsiden.

Treet står i en skog, om enn litt for seg selv. De andre trærne strekker seg høyt opp, er frodige med lysegrønne blader og en mer lysebrun stamme. Trærne har gode røtter, noe også treet, altså jeg, i midten har. Vi har de samme betingelsene rundt oss. Et godt jordsmonn, gode røtter og et godt klima. De andre trærne mestrer sin livsoppgave som trær. De har vokst seg frodige og sterke, selv om de kanskje har brukket noen grener her og der, og har ulik størrelse.

Treet i midten, derimot, har ikke fått det til. Det brekker tvers av gang på gang. Brenner ned, helt av seg selv. Enda alt rundt tilsier at det har de samme muligheten som trærne rundt.

Stengjerdet viser til muren jeg etterhvert har bygget opp rundt meg selv. Mer eller mindre vellykket. Jeg forteller terapeuten at skogen kanskje hadde vært penere dersom stengjerdet var høyere. Kanskje dekket treet helt, slit at det ikke forstyrret skjønnheten og nytten de andre trærne utgjorde. Kanskje det hadde vært penest om det i stedet lå en liten gravhaug der. Av sten, slik de gjorde i vikingtiden.

Terapeuten spør meg om de få kvistene med grønne blader. Jeg sier at de representerer håpet. At treet tross alt evner å skape noe fint. Noe nyttig, slik som de andre trærne. At det har det i seg, – tross alt.

Jeg så IKKE dette komme. Men det gjorde det, altså.

Jeg spurte til slutt terapauten om jeg hadde bestått oppgaven. Hun sa ja.

Fint

Akkurat nå, her og nå, har jeg det fint. 

  

Pledd, kaffe, vann og et par pensumbøker. Jeg puster med magen og er stolt over å ha kommet meg ut av hulen hjemme. 

Et godt øyeblikk. Trenger ikke mer akkurat nå. 

Pizza-Thea: 1-0.

Dagen i korte trekk.

– Skoletimene gikk fint.

– Timen hos fysio var tøff. Men også veldig nyttig og bra. Jeg har mye å jobbe med.. Kjenner jo at jeg er utsultet på berøring, samtidig som det er grusomt vanskelig. Ta i mot, ta plass, slike ting. Vekker mange følelser.

– Følelser som jeg endte opp med å kaste opp etterpå.

– Dro tilbake til skolen for møtet med studentrådet. Spiste pizza. Tenkte at det skulle gå fint. Det gikk ikke fint.. Uroen etter å komme meg ut av rommet og hjem for å gjøre mitt ble etterhvert for stor. Jeg dro hjem, nok en gang for å kvitte meg med vonde følelser. I allefall akkurat der og da. Få litt ro, akkurat der og da.

– VIlle deretter bare bli hjemme og tørke snørr og tårer, men jeg dro meg tilbake til skolen. Foredrag i biomekanikk. Glad jeg gjorde det. Fikk tankene over på andre ting. Ting som interesserer meg, som ikke er sykdom, ting som er en del av det friske livet.

– Har nå spist havregrøt og litt frukt til kvelds. Trangen er der igjen. Men jeg holder ut nå. Er litt for sliten til enda en runde.

Pust. Bare pust.

Den jævla pizza’n

I dag har jeg en lang dag foran meg. Først forelesning, så 3 timer med undersøkelse/øvelse i å undersøke cervikalcolumna (eller nakke/hals, som det gjerne også kalles). Etterpå skal jeg til psykomotorisk fysio. Den første behandlingstimen, sist bare pratet vi.
Så er det tilbake til skolen for å øve litt igjen før det er møte i studentrådet. Jeg er tillitsvalgt i klassen, og har å møte der. Til slutt på dagens program venter en 2-3 timers forelesning om biomekanikken ved løping. Helt frivillig, altså. Men han som skal forelese er så sabla flink, dessuten er jo emnet særdeles relevant for min del.

Det blir en lang og krevende dag. Men det jeg gruer meg mest til, er den hersens pizzaen som serveres på sr-møtet. Jeg må selvsagt ikke spise, men det er jo hyggelig å gjøre som alle andre. Være normal, ta i mot det som blir servert, benytte meg av et gratis måltid, osv. Dessuten blir det lite tid til å spise i forkant/etterkant.

Det blir ofte et voldsomt stress i forbindelse med et slikt (verdens-) problem. Skal jeg spise? Hvor mye? 2 stykker? 3? Hvor store vil stykkene være? Vil det være tykk bunn eller tynn? Vil det være et vegetar-alternativ med mer grønnsaker? Vil det bare være pizza med, Gud forby, salami eller pølse av noe slag? Hvor mye ost? Tenk om de bestiller med EKSTRA ost????

Jeg ler. Det er jo egentlig rimelig latterlig. En stakkars pizza, liksom. Ha!

Fader heller! Jeg skal spise to stykker, tre hvis de er små. Eller kanskje jeg skal spise akkurat det xx spiser? Godt å ha noe å tenke på gjennom dagen i allefall.

Egentlig er det også greit at jeg skal rett videre på forelesning etterpå. Slik at jeg ikke ender med å straffe meg selv på noe vis. Planen er god, nå gjelder det å gjennomføre med stil!

I går klarte jeg også å spise bra, uten oppkast eller annet tull. Trooor faktisk jeg spiste nok også, tenke seg til 🙂 Dessuten fikk jeg også gjennomført en god styrkeøkt sammen med A (samboer-kompis). Følte meg sliten store deler av dagen, bl.a etter samtale på dps og med studieveileder, men etter å ha slappet av på senga en god stund så kom det seg. Jepp, jeg klarte faktisk å slappe av på senga. Roe ned, lukke øynene litt, la kroppen hente seg inn.
Så da lot jeg meg friste av A. Heldigvis! Styrketrening gjør noe med hodet og kropp på andre måter enn løping.
I dag er jeg støl, noe som også er digg!

Søvnen er litt så som så for tiden, men jeg sov ikke så verst i natt. Det kommer godt med før en lang dag på skolen.

Jeg ser frem til å oppdatere bloggen igjen i kveld. Da skal jeg kunne fortelle at jeg ikke døde hverken hos fysioterapeuten, eller etter å ha spist pizza. Det blir fint.